Drømmen om Australia

En uke går fort når man har det hyggelig. Slik har min uke vært i Sydney. Nå forlater jeg sommeren og den sørlige halvkule, og drar til vinteren på den nordlige halvkule. Et sted skal man bo. For mitt vedkommende kunne det godt ha vært her. Da jeg var liten, hadde min mor og far nesten bestemt seg for å immigrere til Australia. I siste time falt valget på Norge.

På 1950-tallet hadde det seg nemlig slik at Australia prøvde å rekruttere blant annet fagfolk fra jernbanen. Min far var jernbanemann og en kandidat. Jeg husker brosjyrene og papirene som ble lagt på bordet, og jeg begynte til og med å lese en bok om Australia. Men det ble med tanken og eventyrlysten, og det var kanskje like greit.

Jeg satt forleden på en restaurant og reflekterte over dette sammen med min 19 år gamle datter Therese, og vi var enige om at verden hadde vært veldig annerledes om jeg hadde dratt til Australia som sjuåring. Vi konstaterte begge at vi hadde det veldig greit akkurat som vi hadde det der og da; Therese som student i Sydney, og pappa som besøkende.

Mandag formiddag ruslet jeg med kamera i Darling Harbour; et navn som lyder vennlig og hyggelig, og som er det i virkeligheten og.

Noe av det som imponerer meg med Sydney er renheten og ryddigheten. Det offentlige rom er tilgjengelig på en fin måte. Bruken av kunst er iøynefallende, og bidrar til å øke synsinntrykkene og kvaliteten.

Det et ikke verst å rusle langs kaiene i Darling Harbour en mandag midt i november i godt og vel 20 varmegrader, og innta et dusin østers og et glass lokal hvitvin til lunsj. De fleste av oss bør klare et slikt liv uten ulempetillegg.

Jeg hører at det norske politiske sirkus nå kjører et glansnummer på avgiftene for biodiesel, men bestemmer meg allerede etter første østersen og gi blaffen i hele avgiftsspørsmålet inntil jeg av en eller annen grunn tvinges til å interessere meg for det. Etter landingen på Sola går det vel ikke lenge før jeg må det. Men ikke i dag.

Jeg gleder meg over sommerfuglene i Sydney Wildlife World, og deler med dere et eksemplar, som oppførte seg eksemplarisk foran min kameralinse.

Dernest deler jeg et bilde av et par av min egen generasjon som bidrar sterkt til å gi Darling Harbour sjel en mandag formiddag i november:

Oh darling…!

Lynglimt fra Sydney

Jeg har tilbrakt en flott uke Down Under sammen med min datter Therese, som studerer i Sydney denne høsten. Mandag kveld var vi på toppen av Sydney Tower for å se ”Sydney by night”. Det ble en flott opplevelse da et lyn- og tordenvær feide over byen i løpet av en liten time. Det var mye energi i naturkreftene som viste seg frem på den svarte kveldshimmelen.

Tror du de stenger tårnet når det lyner? var Thereses spørsmål, og en smule bekymring. Lokale eksperter fortalte oss at det skal mye mer til for at adgangen til toppen i det nest høyeste tårnet på den sørlige halvkule blir stengt. Så vi tok heisen opp; vi tok heisene opp, for det må skje i flere omganger når man skal en kvart kilometer til værs. Inne i tårnet er det en ryddig og grei trafikkavvikling. Her er det mange mennesker som vil opp for å se eller for å spise eller begge deler. Kinesere utgjør et markert innslag. De summer i flokk og presser seg mot vinduene med sine små japanske fotoapparater for å feste naturens ville lysshow på kveldshimmelen til den digitale brikke.

Verden er stor og verden er liten. Jeg koster på meg en taxitur fra hotellet til tårnet. ”I dag har jeg vært i Australia i seks måneder og har kvalifisert meg for arbeidstillatelse”, forteller en gledesstrålende taxisjåfør uoppfordret. Aksenten røper at han ikke er australsk. Han er derimot nederlender, oppvokst i Tanzania og advokat med spesialisering i kontraktsrett.

Og så taxi i Sydney?

Bare for å få en fot innenfor i Australia. Dette landet er mannens drøm. Så snart formalitetene er i orden kommer familien etter. Og han er overbevist om at det skal bli advokatpraksis i Australia og.

Hvor kommer passasjeren fra?

Norge?

Mye olje.

Ja.

Mange kontrakter.

Ja.

Mange advokater.

Ja.

Et godt land for advokater?

Et godt land for alle.

Mye olje?

Ja, mye energi.

Jeg går ut av taxien, ser mot tårnets topp og de lekende lyn. Den leken vil jeg ha med meg. Med kamera.

En energisk kveld i Sydney avsluttes på en pizzarestaurant med to unge studentjenter fra det rike oljelandet på den nordlige halvkule.

Hårklipp Down Under

Finnes det vikinger i Norge? Mannen som klipper håret mitt i et stort kjøpesenter på en undergrunnsstasjon i Sydney i Australia spør. Jeg befinner med både Down Under og under gateplan. Det er tidlig mandag morgen. Millionbyen er travel, men prisen for hårklipp er akseptabel: 10 dollar for håret, 2 dollar for trimming av buskete øyebryn. Det blir drøye 60 kroner til sammen, mer enn 300 kroner billigere enn hjemme i Stavanger.

Jeg finner frem mine australske penger; dollarsedler med et lite gjennomsiktig felt nede i hjørnet. Fine og slitesterke sedler. Har du norske penger med deg? spør mannen med saksen videre. Han har aldri vært i Norge og langt mindre sett en norsk pengeseddel. Men så er heller ikke den norske kronen en verdensvaluta, bortsett fra at den er sterk. 5,22 betaler jeg for den australske dollaren. Norske penger har jeg ikke i lommeboken. Jeg har plastkort. Det er uinteressant, for de ser like ut kloden over; Visa og MasterCard.

Det føles langt vekke hjemmefra å være Down Under. Flyreisen fra Stavanger tok 24 timer. Og frem og tilbake er fortsatt like langt. Men det er hyggelig å være her for å besøke min datter Therese, som studerer i Sydney.

Det går mot sommer her nå. Gradestokken stiger. Det varsles om temperaturer godt over 30 grader. Sommeren er på vei Down Under.

Her lever norske studenter et godt liv, som i alle fall i matveien blir enda bedre med en far på besøk fra Norge.

Vi har spist noen gode måltider sammen; Therese og jeg og hennes venninner Helene og Anna. Søndag kveld spiste vi middag i Sydney Tower, 250 meter over bakken. En klar novemberkveld med et fantastisk rundstue fra restauranten, som spinner rundt tårnets akse, og som dermed gir oss Sydney og omland i 360 grader. Tårnets topp er 305 meter over bakken. Dette er det nest høyeste tårnet på den sørlige halvkule, bare slått med 23 meter av tårnet i Auckland på New Zealand, som rager 328 meter over bakken.

Når maten og vinen i tillegg er velsmakende, er det bare en opptur å snurre rundt en kvart kilometer oppe i luften, og se ned på flyene som går ned for landing på Sydneys internasjonale flyplass.

En ny stemme for håp, tro og fremtid

Tildelingen av Nobelprisen til Barack Obama uttrykker på en måte verdens desperasjon; finne en vei ut av krigene, konfliktene og klimakrisen.

I president Obama har verden funnet en stemme som er annerledes. Det er tent et håp og skapt tro. Om John McCaine og Sarah Palin hadde vunnet presidentvalget, ville ingen av de to kommet i nærheten av å bli vurdert som kandidater av Nobelkomiteen.

Man kan gjerne si at Obama anvender en retorikk som går hjem hos Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland.

Ohamas retorikk har røtter i den korte Kennedy-tiden i Det Hvite Hus; We are going to the Moon - og Ich bin ein Berliner.

Barack Ohama fører et språk som treffer menneskers hjerter; skaper tro og håp.

Mye gjenstår å se og enda mer er ugjort. Obama snakker om en ny kurs og at vi kan velge å gå i nye retninger. Nobel-tildelingen er kanskje prematur, men den er likevel like dristig som den er forutsigbar.

Jeg mottok nyheten om tildelingen av Nobels frespris til Obama på rom 410 på Westin Hotel i Calgary. Det var en nyhet det var verd å ha klokken på ringing for. Da klokken slo 11.00 i Oslo, passerte den tre midt på natten her.

Jeg velger å glede meg mer over enn å problematisere tildelingen. Nå har Ohama fått enda mer å strekke seg etter, ikke bare på vegne av de som har valgt ham, men på vegne av oss alle, som deler denne truede kloden.

Historisk klimaavtale undertegnet i Calgary

Ordførerne i noen av verdens viktigste energibyer undertegnet torsdag 8. oktober en avtale som forplikter byene til å redusere utslippene av klimagasser med 80 prosent i 2050. Avtalen ble undertegnet i den kanadiske energihovedstaden Calgary av blant andre vertsbyens ordfører Dave Bronconnier og Stavangers ordfører Leif Johan Sevland.

Ordfører Bronconnier betegnet seremonien som et historsk øyeblikk, og sa at avtalen er et viktig skritt for å redusere de globale klimautslippene, og for å bedre livskvaliteten for de vel seks milliarder mennesker som i dag bor på kloden. I 2050, da avtalens radikale klimamål skal være oppfylt, antas det bo ni milliarder mennesker på jorden. Under det årlige møtet til World Energy Cities Partnership her i Galgery har ordførerne i verdens ledende energibyer - som for alle praktiske formål i hovedsak betyr at de lever av olje og gass - blitt fortalt at en fortsettelse av dagens utvikling uten radikale tiltak, vil bety at de menneskene som lever i 2050, vil ha behov for tre kloder for å sikre en bærekraftig tilværelse.

Ordfører Dave Bronconnier (til høyre) i Calgery og ordfører Leif Johan Sevland i Stavanger undertegner avtalen som forplikter noen av verdens mest sentrale oljebyer til å arbeide for radikale kutt i utslipp av klimagasser, (Foto Bjørn Vidar Lerøen)





Galgery-avtalen blir et viktig innspill til det globale toppmøtet om klima i København i desember i år. Det er en entydig erkjennelse blant ordførerne i verdens energibyer at det må treffes radikale tiltak for å snu den globale klimautviklingen. Energisparing, satsing på fornybar energi og økt innsats for miljøvennlig utvinning og bruk av olje og gass fremheves som de mest sentrale elementer i kampen mot klimaødeleggelsene.

Felles for de som deltar på energitoppmøtet i den kanadiske energihovedstaden i denne uken er at ingen ser en snarvei ut av olje- og gassalderen. I provinsen Alberta vurderes forekomstene av oljesand til å være like store som Saudi-Arabias oljereserver. Toppfolk fra oljeindustrien har denne uken fortalt utsendingene fra verdens energibyer at halvparten av de tilgjengelige oljereservene utenfor land med statsoljeselskaper - som i hovedsak betyr OPEC - ligger i Albertas oljesand. Millionbyen Calgery på den kanadiske prærien - med de majestetiske Rocky Mountains i ryggen - står og faller med oljesanden. Det kanadiske oljeselskapet Encana, som solgte sinedypvannsblokker i Mexicogolfen til Statoil - bygger nå byens høyeste skyskraper her i Calgery.

Den gamle Gullfakssjefen Lars Christian Backer er blitt sjef for StatoilHydro i Canada. Her har han nå ansvaret for å bygge ut reserver i oljesand - 2,2 milliarder fat - som er like mye som de opprinnelige reservene i Gullfaks.

At en klimaavtale undertegnes i verdens desiderte hovedstad for oljesand er ikke uten interesse. Men heller ikke uten forpliktelser.

Debatten om oljen mangler energi

Det står dårlig til med debatten om Norges viktigste næringsvei; olje- og gassvirksomheten på kontinentalsokkelen. Stavanger Aftenblad har gitt et viktig bidrag til større åpenhet ved å avsløre at Olje- og energidepartementet har nektet Oljedirektoratet å offentliggjøre sine scenarioer. Jeg ble bedt av Aftenbladet om å gi en kommentar til dette, og dette ga meg en anledning til å reflektere over noe som etter manges mening et viktig samfunnsanliggende. Jeg inviterer deg til å lese intervjuet her.

Jeg har også kommentert mangel på åpen oljedebatt i min petroLerøen-spalte i offshore.no. Denne kommentaren kan du lese her.

Debatten om oljen mangler energi. Det har vi heldigvis anledning til å gjøre noe med.

Når fanger slippes fri med pass

De færreste - om noen i det hele tatt - vil skjønne norske myndigheter, når en person som er dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring, får utstedt nytt pass. Inndragelse av pass bør være en selvfølgelig del av frihetsberøvelsen.

En rettsstat skal behandle sine innsatte på en human måte. Det betyr imidlertid ikke at de skal få anledning til å forlate landet, og komme hjem igjen når det måtte passe, slik vi nå har fått et alarmerende eksempel på.

Det er ikke det minste rart at offerets pårørende føler seg krenket når fanger slippes på permisjon med pass.

Det største skrittet

Alle vi som er foreldre vil ha et felles referansepunkt i det øyeblikk da barnet tok sitt første skritt. For 40 år siden tok astronauten Neil Armstrong det første skritt på vegne av oss alle, ut i det store og ukjente univers. Han satte venstrefoten på Månens overflate med de berømte ord; et lite skritt for et menneske, men et stort sprang for menneskeheten. Månelandingen i juli 1969 representerer et tidsskille for menneskeheten, inngangen til en ny teknologiepoke, med betydning langt ut over romfarten. Armstrongs lille skritt er menneskenes absolutt største.

20. juli 1969 sto amerikanerne på Månen i Stillhetens hav. I ettertid har noen prøvd å fremstille månelandingen som en oppdiktet historie; et bedrag. Teorien er like meningsløs som historikeren Irwings benektelse av Holocaust.

Vi var på Månen. Amerikanerne var der på vegne av oss alle sammen. Betydningen av månelandingen som symbol og teknologikraft kan aldri undervurderes. Da russerne skjøt opp den første satellitten, Sputnik, i 1957, ble amerikanerne overrasket. Da russerne gjennomførte den første bemannede romferden med kosmonauten Yuri Gagarin 12. april 1961, fikk amerikanerne sjokk. 5. mai samme år gjennomførte riktignok amerikaneren Alan Shepard en tur til verdensrommet, men det ubehagelige faktum var at russerne ledet romkappløpet. 20 dager etter at Shepard-ferden slo president John F. Kennedy til i Kongressen: I løpet av dette tiåret må vi kunne sende mennesker til Månen og bringe dem trygt tilbake.

Gagarins budskap som første menneske i verdensrommet var at ”jeg ser ingen gud”. Det var dette som fikk Bjørgvins daværende domprost og senere biskop Per Lønning til å komme med karakteristikken: Det astronautet.

Amerikanerne ga imidlertid sitt romprogram en teologisk dimensjon i tillegg til den teknologiske. Mange amerikanere og deres venner rundt om i verden så på Armstrongs lille skritt som et skritt mot Gud, eller som president Nixon uttrykte det i 1969; himmelriket er kommet oss nærmere.

Amerikanerne var seks ganger på Månen. Ingen andre nasjoner har vært der. I dag brukes mesteparten av ressursene i rommet på de flernasjonale romstasjonene. Det finnes ingen rasjonelle grunner for å lande på Månen igjen. Nå er det Mars som lokker. Det er ingen gitt å vite hvor langt mennesket vil nå i universet, men uendeligheten fremstår som en klar begrensning. En bemannet ferd til og fra Mars antas å ta atten måneder.

Buzz Aldrin, som var sammen med Armstrong på Månen, sier at det blir færre og færre mennesker på jorden som levde i 1960, og som husker månelandingen. Vi som opplevde fjernsynsbildene i svart-hvitt og de skrapende stemmer fra verdensrommet vil aldri glemme øyeblikket: The Eagle has landed…

Nå vil 79 år gamle Aldrin at mennesket skal søke videre ut i universet. Han mener at turer til Mars uten retur må bli det neste.

Skal mennesket bosette seg på andre steder enn på Jorden? Det er et spørsmål som i neste omgang utløser et nytt: Finnes det liv og mennesker andre steder i universet?

Jeg har besøkt NASA i Houston mange ganger, senest for noen måneder siden. For mange år siden traff jeg noen av de som arbeidet med et romteleskop for å kunne se til universets ende.

Hva vil dere oppnå ved å se universets ende? spurte jeg.

Da vil vi kanskje kunne se universets begynnelse.

Og hva er dere forberedt på å se?

Da må vi kanskje forberede oss på å se Gud.

I uendelighetsperspektivet er Neil Armstrongs skritt så lite. Men i det menneskelige format er og blir det et kjempesprang så langt vi evner å se. Men som apostelen Paulus sa; vi ser stykkevis og delt.

Dristighet, kunnskap og teknologi er fortsatt i bevegelse og utvikling. Derfor handler månelandingen om de menneskeskapte muligheter.

For noen år siden møtte jeg teknologisjefen i en av Japans største bilprodusenter. Vi har altfor få Kennedyer som driver oss til nye månelandinger, sa han.

40 år etter at vi nådde Månen er det et tankekors at vi fortsatt har så store uløste problemer på Jorden. Helsevesenet i romfartsnasjonen USA er et eksempel.

Walter Cronkite

En journalistikkens mester, en uredd reporter, og tidenes første og mest kjente ankermann på TV, er død. Legenden Walter Cronkite har gått ut av tiden, 92 år gammel. Han rapporterte i trekvart århundre, og han omtales som USAs mest troverdige mann.

Det var han som satt ord og følelser på den dramatiske meldingen fra Dallas i Texas i 1963 om at president John F. Kennedy var skutt, og det var han som rapporterte fra Vietnam at veien til fred ikke ville bli diktert at seierherrer, men måtte søkes ved forhandlingsbordet. Han hadde sett kriger før; den andre verdenskrig og Koreakrigen.

President Barack Obama sier at Walter Cronkite var et ikon. Cronkite utøvet sin journalistikk under tolv presidenter. Han bidro til å forme dem og flere generasjoners amerikanske politikere. Ingen annen amerikansk journalist har hatt en sterkere posisjon. Han var og er et forbilde, med en standard for yrkesutøvelse som det er verd å strekke seg etter.

Fra 1962 til 1981 ledet han kveldsnyhetene for CBS News. Han fylte stolen som nyhetsoppleser og programleder på en måte som ga fjernsynets nyhetssendinger et nytt uttrykk og symbol; nyhetsanker. Han var den første bærer av tittelen.

Fra mandag til fredag sitter nyhetsankeret der, og så kommer helgevikaren. Da legenden satt der, måtte avløseren presentere nyhetskanalen og seg selv som; ”sitting in for Walter Cronkite”, og for hans ettermann på CBS News; ”sitting in for Dan Rather”. Dan Rather fikk en lengre tjenestetid som anker i CBS News enn sin forgjenger, men i motsetning til Cronkite måtte Rather gå etter å ha blitt tatt i fusk med kilder.

Da Walter Cronkite pensjonerte seg skrev han boken ”A reporters life”. Boken har den vakreste dedikasjon jeg noen gang har lest. I 65 år var Walter Cronkite gift med Betsy Maxwell Cronkite. De giftet seg i 1940. Hun døde i 2005. I forordet til ”A reporters life skriver” ankermannen, forfatteren og ektemannen:

"For the 22 million who where there Monday through Friday, and for Betsy, who has been there every night.”

Kristne for FrP og aktiv dødshjelp?

Fremskrittpartiet har i sin vekst til å bli landets største opposisjonsparti og ikke-sosialistiske parti hentet støtte fra mange kretser, også i bemerkelsesverdig omfang fra verdikonservative kristne. Miljøene rundt den ultrakonservative NORGE IDAG og den konservative Dagen lukter FrP lang vei. Nå blir det interessant å se hvor langt beundringen for Siv Jensen rekker etter at Fremskrittspartiet på sitt landsmøte har vedtatt å programfeste rett til aktiv dødshjelp. Kriteriene skal i følge partiet være strenge, men en viktig barriere er likevel brutt.

Hva skal vi tilby mennesker som nærmer seg livets endestasjon; en avkortet reise eller omsorgsfullt følge de siste vanskelige skritt og pust? Ikke på noe stadium i livet stilles vi overfor en større prøve til å vise medmenneskelighet enn nettopp her.

Motspørsmålet er om det er medmenneskelig å nekte hjelp til et medmenneske som ber om å få avkortet sine lidelser.

Men tyngdepunktet ligger i livets hellighet og ukrenkelighet, og i Bibelens ord om å ta seg av de svake og, gråte med de gråtende og lide med de lidende.

Hvis Fremskrittspartiet beholder sin støtte hos konservative kristne, er det et under som ligger langt utenfor det bibelske format.

Epoke og ikke episode

20. mai var det 10 år siden Norsk Oljemuseum ble åpnet. Jeg har hatt gleden av å være med i dette store og viktige prosjekt fra plan til virkelighet. Under 10 års-markeringen i oljemuseet holdt jeg denne talen:

I år er det 40 år siden Ekofisk ble funnet. En oljehistorie startet. 30 år senere åpnet vi Norsk Oljemuseum. En ung oljenasjon etablerte en nasjonal institusjon som kunne være med å gi liv og innhold til den viktigste formuleringen i Stortingsmelding nr. 25 fra 1973-74; sørge for at oljevirksomheten blir en epoke og ikke en episode. Det er i dette, og i et enda videre tidsperspektiv, Norsk Oljemuseum er etablert, og skal utvikles. Det er mitt forslag og min gave til Norsk Oljemuseet; ta dette sitatet i bruk som en overordnet overskrift: Epoke og ikke episode.

I år er det også 150 år siden en mann iført flosshatt med 500 lånte dollar i lommen sto ved et enkelt boretårn i trevirke i Titusville i Pennsylvania og ble den industrialiserte oljevirksomhetens far; oberst Ewin Drake. Han kalte seg oberst, men var det slett ikke. Tittelen ble tatt i bruk for å styrke kredittverdigheten. I Norge lette man på denne tiden ikke etter olje, men etter seilende farkoster som kunne frakte utvandrere til drømmelandet på andre siden av det store hav i vest.

Nordmenn seiler fortsatt mot vest, ikke fattige utvandrere som søker bedre kår, men vi seiler overskudd av vår oljerikdom på store tankskip, og bidrar avgjørende til energisikkerhet i verdens mest energiforbrukende nasjon.

For 40 år siden kom Nordsjøens oljepionerer med erfaring fra landoperasjoner og grunt vann i USA. Nå er Statoil blant de ledende på det dypeste vann i Gulf of Mexico.

Det har skjedd noe med den lille nasjonen langt mot nord i Europas utkant. Oljen har blitt en del av vår hverdag og den har gjort noe med oss. Den er verd et museum.

Vi har ikke så mange gamle gjenstander å vise frem, men vi har en historie å fortelle, som dypest sett handler om menneskehetens felleseie. De fundamentale spørsmål her gjelder intet mindre enn hvordan jorden ble til, hvordan vi finner og utnytter naturressurser og hvordan vi tar vare på det Erik Bye synger om; den lille blå, den minste av dem alle.

Oljen har skapt og formet det industri- og teknologisamfunn vi kjenner i dag. Oljen fikk biler til å rulle og fly til å lette og oljen skapte lys til de som satt i mørke, varme til de som frøs og kulde til de som svettet. Oljen erstattet seil og kull på sjøen, men vi er ikke ferdige med vinden og kullet.

Hadde man sittet på en benk på Kjerringholmen i etpar hundre år, ville man ha blitt øyenvitne til følgende begivenheter. Det første emigrantskipet Restauration som seilte ut fjorden, Ekofisktanken som ble slept ut, den første borerigg Ocean Traveler som ankom, den første Condeep – Beryl A – som slept til havs, og mange flere av havets skyskrapere: I dag ser vi verdens første havvindmølle der ute i Åmøyfjorden.

Den som med sitt indre blikk har sett og ser alle disse begivenheter vil si: Jo, dette er vår historie. Det et ulike historieavsnitt som dreier seg om mennesket trang til utforskning, og det er ulike historier om teknologiutvikling.

Linjen fra bildet av Ocean Traveler til havvindmøllen blir særlig spennende, fordi det forteller oss om en retning i energisamfunnet; den spede overgang fra hydrokarbonsamfunnet til et samfunn som gradvis skaffer seg mer bærekraftig energi. Vi er ikke her for å skamme oss over oljen, men for å minne hverandre om at vi trenger mer fornybarhet og mindre forurensning. Også disse utfordringer skal et dynamisk oljemuseum fange, og vi må i dette hus våge å spisse problemstillinger som er knyttet til de globale utfordringer.

Når vi ser på det 150 år gamle bildet av oberst Drake i flosshatt og alle hans etterkommere, melder det seg i lys av den globale agenda ett spørsmål: Er de gårsdagens menn?

Oljen kommer til å bli enda mer utfordret og problematisert enn hva debatten gir inntrykk av i dag, men veien til alternativene er lang. Oljen vil være med oss lenge.

Vi realiserte drømmen om et oljemuseum, og den drømmen holder vi fast ved i erkjennelsen av at oljen er et avgjørende fundament for der vi er i dag og dit vi beveger oss.

Gratulerer med dagen.

Martin og det som betyr noe

Aker-saken har ikke noen betydning for folk i gata, sier Arbeiderpartiets avgående partisekretær Martin Kolberg.

Nei, hvorfor skulle folk flest bry seg om at staten bruker 4,8 milliarder kroner for å bli tilskuer til superkapitalisten Røkkes selskapslek.

Takk for orienteringen, Martin.

Martin og påskelammene

Påsken er oppstandelse og liv. Påskelammene er et sikkert tegn. I dag har Martin og jeg vært på Utstein Kloster; for å se på lammingen. På denne store gården kommer det mange lam til verden; mere enn tusen før dette vårens vakre eventyr av liv er over. På Utstein Kloster er min gode venn Elin Schanche sauenes og lammenes beste venn. Her fødes nytt liv nærmest på samlebånd, med kjærlig omtanke for hver lam.

Martin blir 14 år i juni. Han har Downs Syndrom, og er en kjempekjekk gutt med stor oppside. Han hadde gledet seg i dagevis til å se lammene, men han var ikke lenge i sauehuset, for lydene ble for mange og for sterke. Det var kjekkere å sitte på kjøkkenet hos Elin og drikke brus.

Men vi fikk et fint bilde av Martin og et nyfødt lam.

Da vi kom hjem og så på bildene, hadde Martin en kommentar: Så lite var lammet, ikke større enn en pusekatt.

Men et nytt liv var kommer til verden.

God påske fra Martin og pappa.

Har vi energi til å komme oss gjennom krisen?

I slutten av mars ble jeg invitert til å holde foredrag på generalforsamlingen i næringsforeningen i Stavanger. Tittelen på foredraget var: Har vi energi til å komme oss gjennom krisen? Mine blogger er vanligvisw korte, men denne blir et unntak, og et tilbud til de som trenger lesestoff i påsken:

Alle gleder seg – noen øyensynlig litt mer enn andre – over at regjeringen i den nasjonale transportplanen vil bruke 322 milliarder kroner i samferdselssektoren. For å spørre i det stavangerske revyspråk: Er det mye det, i en nasjon som egentlig er så rik at den ikke får utgiftene til å strekke til? Vel, det kommer helt an på hva man sammenligner med. La meg gi dere noen eksempler:

I 2008 tapte det norske oljefinansierte Pensjonsfond Utland 633 milliarder kroner. Det er for alle praktiske formål nesten dobbelt så mye som staten nå skal investere i samferdsel, og noen spør: Hvorfor ble det ikke investert mer i samferdselssektoren tidligere? Det ville bidratt til en mer diversifisert risikoprofil i forvaltningen av petroleumsformuen.

633 milliarder kroner representerer omkring halvparten av Statfjord-feltets akkumulerte brutto produksjonsverdi fra produksjonsstarten på Statfjord A-plattformen 24. november 1979 og til dato.

Så kan man naturligvis innvende at 633 milliarder kroner kun er et tap på papiret, fordi verdiene ikke er realisert. Det er korrekt. Men det overflødiggjør likevel ikke spørsmålet om pengene kunne vært investert annerledes, for eksempel i infrastruktur i det norske samfunn.

Enda et synspunkt vil være at nå er aksjer på billigsalg verden over, og den norske stat har en unik mulighet til å skaffe seg verdipapirer med et stort potensial for verdiøkning.

Det er for øvrig interessant å merke seg at de som har forvaltet den norske petroleumsbaserte finansformuen til en svimlende minusavkastning har fått skyhøye bonuser, mens Statoils to første konsernsjefer måtte fratre grunnet – det som i denne sammenheng blir et musepiss – av kostnadsoverskridelser. Det betyr i klartekst at vi stiller strengere krav til forvaltning av petroleumsformuen enn til forvaltning av finansformuen.

Når vi produserer olje og gass kan vi konverter petroleumsformue til tre ting: Forbruk, finansformue eller infrastruktur.

Få uker før den nasjonale transportplanen ble lagt frem innrømmet samferdselsminister Liv Signe Navarsete at Norge har sakket akterut i forhold til andre land når det gjelder satsing i samferdselssektoren, og hun uttalte:
”På grunn av oljen har vi i mindre grad enn andre sett behov for å oppgradere infrastrukturen.

Hvordan er det mulig for en politiker å mene dette i et land som i Kirkens språkdrakt må kunne sies å ”flyte av melk og honning”, eller som Kirken nå misliker ”flyter av olje og penger”?
Samme dagen som statsråd Navarsete kom med sine uttalelser om den forsømte samferdselssektor, la Petoro frem sitt resultat for 2008. En sjekk på 155 milliarder kroner ble oversendt Finansdepartementet. Samme dag raste en stein – stor som et hus – ned fra fjellsiden i Gulen, og sperret E39, Europaveien mellom Ålborg og Trondheim, i flere dager.

Jeg velger å oppfatte statsråd Navarsete slik at oljevirksomheten har skapt så mye sysselsetting at det ikke har vært behov for mer, eller at det ikke har vært ledig kapasitet til å sette inn i andre sektorer. I nedgangstider kan og må vi tenke annerledes. I et marked med avtagende etterspørsel etter arbeidskraft, vil lønns- og prismekanismene benyttes til å stimulere innenlandsk aktivitet. Der er vi nå. Vi har behov for å skape sysselsetting for å bekjempe arbeidsledighet. Vi kan bygge veier, broer og tunneler med mindre fare for inflasjon. Forleden dag fikk jeg en melding fra en venn i Amerika. I gamle dager kom nytt fra Amerika på flortynne papirer i flortynne konvolutter påstemplet ”air mail”. I dag kommer meldingene på Facebook. Min venn hadde hørt finanskrisen omtalt slik i en nyhetssending: ”This is not a recession - its a pre-boom." Eller for å si det med BP-sjefen Tony Hayward: ”The future is not canselled.”

Det er mange som krisemaksimerer. Jeg spør: Har vi energi til å komme oss gjennom krisen? Svaret er ubetinget ja. Mitt utgangspunkt er at vi skal gjennom krisen, og at Norge har fortrinn til kriseløsninger som de aller fleste nasjoner vil misunne oss. Men jeg tror at vi skal være forberedt på og hilse velkommen store endringer.

Jeg ønsker å legge på plass noen historiske byggeklosser som premisser for å diskutere spørsmålet som ligger i foredragets tittel.

Det er i år 40 år siden Ekofisk ble funnet og Norge ble oljenasjon. Da var oljeprisen mellom to og tre dollar per fat, og vi trodde at tidsperspektivet var 15-20 år og formatet var å dekke Norges eget oljeforbruk i disse årene.

Da vi kjørte i gang Statfjord for 30 år siden steg oljeprisene, norsk oljeeksport ble mye større enn forventet, gass fikk en verdi, Norge ble rik og vi trodde at det ikke var grenser for hva markedet ville betale for oljen og gassen. Glem ikke at Statfjord-gassen oppnådde verdens høyeste gasspris, til president Reagans store bekymring.

Har vi glemt oljeprisfallet i 1986, 10 dollar per fat, og presset for å få utbyggingskostnadene ned? Har vi glemt all den fantastiske teknologien det ga oss? Har vi glemt prisoppgangen som kom få år etter?

Har vi glemt at oljeprisene på nytt falt til 10 dollar i 1998, og at The Economist skrev at vi måtte være forberedt på leve lenge med oljepriser på tre til fem dollar per fat? Verden druknet i olje. Oljeselskapene fikk panikk og gikk til masseoppsigelser. Hele årskull ble skremt bort fra realfagene.

I 1986 og 1998 sto oljeselskapene og leverandørindustrien sammen om å redusere kostnader og finne på smarte løsninger, og verden gikk videre.

I 2007 var oljeprisen steget til 70 dollar per fat. Sommeren 2008 var prisen kommet opp i det dobbelte, med en topp på 147 dollar. Så kom et mer dramatisk oljeprisfall enn vi har sett noen gang i historien. I løpet av få måneder stupte oljeprisen med 100 dollar, og prisen er nå tilbake på rundt 50 dollar per fat, etter faktisk å ha vært under 40.

La oss ta dette i langsom kino: Hvem er det som har overbevist folk om at 50 dollar per fat er en lav oljepris? Og hvem var det som fikk folk til å tro at 150 dollar per fat var en oljepris under varig vern? Problemet er knyttet til at oljeprisen gikk så raskt opp. Prisoppgangen virket berusende og bedøvende på hele industriens aktsomhet. Altfor mange trodde at det ville fortsette slik. Leverandørindustrien fikk en historisk sjanse til å skru opp prisene. I årevis har de klaget over at det er oljeselskapene som har stukket av med størstedelen av kaken. Da Helge Lund ble ansatt som konsernsjef i Statoil i 2004 var jeg den første som fikk snakke med ham da han kom ut fra styrerommet. Jeg laget et intervju med ham til internavisen, og der uttalte han at han som sjef for AkerKværener, altså som leverandør, hadde levd mye nærmere de røde tall enn det oljeselskapene noen gang kommer til å gjøre. Nå er oljeselskapene bekymret over kostnadene, og vender seg mot leverandørindustrien, og ber om at de slutter å skrive regninger med gaffel.

Norsk økonomi og sysselsetting er sterkt eksponert mot olje. Diversifisering peker seg derfor ut som et klart mål. I de 40 årene som har gått siden vi fant Ekofisk, har vi opplevd store svingninger i oljeprisene, og gjennomlevd flere oljekriser. Det vi opplever nå er imidlertid langt mer enn en oljekrise. Det er en fundamental global økonomisk krise.

Norge står bedre rustet til å håndtere krisen enn de aller fleste nasjoner. Vi kan med fornuftig virkemiddelbruk komme styrket ut av krisen. Vi må ikke glemme at den opprinnelige tanke bak oljefondet var å etablere en buffer mot variasjoner i oljepriser, slik at tilsiget av oljepenger i fastlandsøkonomien kunne være en jevn strøm.

Vi står denne gangen overfor en langt mer omfattende krise enn det vi opplevde da oljeprisene falt i 1986 og 1998. Krisen nå har rammet finansnæringen, bilindustrien, flyindustrien, turistnæringen, media og stort sett hele industrien.

Jeg er overbevist om at dette kommer til å føre til en massiv restrukturering. Vi ser sporene i finansnæringen og i bilindustrien. Jeg tror også at krisen vil føre til en fornyelse og effektivisering av offentlig sektor.

Oljeindustrien er også sterkt berørt. Her kommer det til å skje mye. Oljekrisene i 1986 og 1998 produserte drivstoff til restrukturering; oppkjøp og fusjoner av typen Exxon og Mobil til ExxonMobil, Elf, Total, Fina til Total, BP Amoco til BP, Conoco og Phillips til ConocoPhillips og i etterkant Statoil og Hydro til StatoilHydro, det som nå kommer til å hete Statoil asa. Underveis ble også Saga Petroleum slukt av Hydro og byttet delt med Statoil.

Hva står vi overfor nå?

En av de mest interessante nyheter på lenge er avtalen mellom Venezuela og Russland om etablering av et nytt globalt oljeselskap. Det kan bli et selskap med en betydelig størrelse.

Jeg tror at avtalen mellom Venezuela og Russland om et nytt globalt oljeselskap kan friste til flere gigantfusjoner. Hva med Shell og BP eller Chevron og ConocoPhillips? Dagens industristruktur er i oppbrudd, og fremtiden tilhører OPEC.

Omkring 80 prosent av verdens kjente oljereserver ligger i de land som er medlemmer av OPEC. Kartellets medlemsland står imidlertid ikke for mer enn vel 40 prosent av verdens oljeproduksjon. Dette misforhold vil gradvis bli korrigert. En større del av verdens daglige oljeforbruk vil måtte dekkes av OPEC, og dette vil gi kartellet større makt. Samtidig vil de multinasjonale oljeselskapene føle mer avmakt, og de må forberede seg på å produsere mer på OPECs betingelser dersom de vil opprettholde sin produksjon og sin status og posisjon som oljeselskaper. Dette taler for en sanering; færre og større selskaper.

Denne utvikling kommer også til å påvirke Norge. Mange av oljemyggene kommer til å forsvinne. Det vil først og fremst bli merkbart i Stavanger.

I dag morges hadde jeg besøk av Konrad B. Knudsen på mitt kontor. Vi snakket om gamle dager og om Stortingsmelding nr. 25 (1973-74) om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn, foredratt, som det sto i meldingene om proposisjonene i gamle dager, av statsråd Per Kleppe.

Det er noen sentrale poenger i den meldingen som fortsatt har gyldighet. Mitt første poeng derfra er at meldingen slår fast at vi må sørge for at oljevirksomheten blir en epoke og ikke en episode. Det har vi sørget for.

Dernest slår regjeringen Bratteli II i meldingen fast at oljeinntektene skal brukes til å skape et ”kvalitativt bedre samfunn”. Det har vi også langt på vei gjort, men vi har likevel tatt altfor lite i på sentrale områder som utdannelse og forskning. Vi har lenge snakket om kunnskapssamfunnet, men på samme måte som statsråd Navarsete innrømmer at vi er akterutseilt på veibygging, er det også akterutseilt av land uten oljepenger på kunnskap og forskning. Når vi ser hvor lett det er å tape 633 milliarder kroner i et urolig marked, er kanskje tiden inne til å putte mer av oljepengene inn i et kunnskaps- og forskningsløft.

Jeg har merket meg at Hallvard Ween vil bruke 1/3 av Petoros overskudd til å utvikle en grønn petroleumsnæring. Nå er det nok slik at Petoros netto kontantstrøm er en del av skattesystemet. Presset må øves mot de sentrale myndigheter i Oslo.

Jeg ønsker avslutningsvis å dele med dere et ord fra Johannes evangelium 3,8: ”Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen”.

Kappløpet for å finne den nye energien er i full gang. Vinden er et åpenbart alternativ. Bølge, sol, bio og geo er andre alternativer. Regjeringen vil bruke nærmere en milliard til satsing på ny energi de neste åtte årene. Det er en skam. beløpet burde være minst ti ganger større, ideelt sett femti til hundre ganger større.

I 1972 lykkes Stavanger over alle grenser med kampskriftet ”Stavanger er stedet”. Bergen og Trondheim ble utmanøvrert i kampen om hovedkontorene for Statoil og Oljedirektoratet. Stavanger etablerte seg med voldsom tyngde som Norges oljehovedstad, og har også fått en sterk posisjon som oljeby i globalt format.

Nå er det må en måte duket for omkamp. Jeg lar evangelisten Johannes minne oss om at vinden blåser mange steder, og den blåser dit den vil. Kampen om vindkraften er en helt annen kamp enn kampen om oljen.

Men har Stavanger og regionen en fremtid? Definitivt. Se på Houston. Byens myndigheter sier at målet er at Houston skal komme til å bli omtalt som verdens energihovedstad med like stor selvfølgelig som byen er omtalt som verdens oljehovedstad.

La meg si det slik: Stavanger er fortsatt stedet for de som vil, og de som vil, får det også til.

Nå gjelder det å la ideene få blomstre og makten samlet for felles mål.

Vi besitter så store ressurser at vi på nytt burde få folk til å snu seg etter oss på gaten å si:

Look to Norway – look to Stavanger.

Siden jeg trakk inn evangelisten Johannes i den historie jeg har fortalt dere i kveld, kan det vel passe seg å avslutte med å si:

Gå i fred og skap energi med glede.

Rødt lys for røde tall

De som i fjor forvaltet Norges oljemilliarder med 633 milliarder kroner i tap, har fått 487 millioner kroner i bonus. Hva er det de er belønnet for?

Statens vegvesen bygger nå fastlandsforbindelse til Finnøy i Rogaland. Den undersjøiske tunnelen er kostnadsberegnet til 530 millioner kroner. Det er omtrent tilsvarende beløp som er utbetalt i bonus til statens forvaltere av oljemilliardene.

De som 20 år fremover skal betale bompenger for å bruke Finnfast, vil i likhet med alminnelige norske skatte- og bompengebetalere, ikke ha forståelse for premieringen av de som har tapt et beløp som kunne finansiere Finnfast 11 ganger.

Det var på tide at den rød-grønne regjeringen skjønte at her må det grønne lyset slukkes og det røde tennes. For den norske stat kan ikke leve med en verdensrekord i å premiere røde tall.

13 000 mynter

Den norsk-svenske predikanten Runar Søgaard har sin helt spesielle sans for effekter. Han har kranglet med en butikk i Stockholm om prisen på en vare, og han valgte til slutt å gi seg. Betalingen strødde han omkring i butikklokalet i form av 13 000 femti-øringer.

Hvor svevende går det egentlig an å bli i forhold til sitt selvbilde og sin virkelighetsforståelse mens man ennå er på jorden...?

Lønnsom pessimisme

Nå kommer opprøret mot aksjefond. Professor Thore Johnsen ved Norges Handelshøyskole, som for øvrig i flere år var min gode nabo i Bergen, er overrasket over at ikke opprøret kom for lenge siden. Det er jeg og. For fem år siden ble jeg så overrasket at jeg solgte unna alt jeg hadde av aksjefond. Jeg fikk tilbud fra banken om å låne millionbeløp for å investere i kompliserte spareprodukter. Jeg fortalte banken at jeg ikke trodde på den solskinnshistorie de fortalte meg om spareproduktene, og fikk til svar at jeg sannsynligvis var født pessimist. Det har min mor for øvrig sagt i alle år.

Jeg satte pengene mine i fast eiendom, og bygger i øyeblikket solid egenkapital på historisk lav rente.

I øyeblikket ser jeg optimistisk på min egen pessimisme.

Et skudd i foten før høstjakten

Senterpartiets utdanningspolitiske talskvinne Inger Enger sier i et intervju med Stavanger Aftenblad i dag at hun oppfatter SVs landsmøtevedtak om å si nei til religiøse friskoler som et brudd på menneskerettighetene. Det er en sterkt uttalelse, og det forteller mye om det samarbeidsklima som utvikler seg i regjeringen. Det er høyst forståelig at mange nå spør hvorfor SV sitter i regjeringen. Valgforsker Frank Aarebrot sier at SV med dette har skutt seg selv i foten. Det er velgerne som skal avgjøre utfallet av høstjakten på taburettene i Stortinget; valgkampen og selve valget.

En eventuell mindretallsregjering utgått fra Arbeiderpartiet vil sannsynligvis ha mer støtte å hente fra Høyre, Venstre, KrF og Sp i Stortinget enn fra sin nåværende regjeringspartner på venstresiden.

Det tolerante samfunn med mangfold har fått et alvorlig skudd for baugen, avfyrt med god gjenklang mellom de syv fjell i Bergen, fra SVs landsmøte, i forsamlingssalen til landets største eier av religiøse friskoler, Norsk Luthersk Misjonssamband.

Jeg regner med at Misjonssambandet slipper å skyte en hvit pil etter husleien.

Bananer og insekter

Cubas ambassadør Rogerio Santana skjeller ut Høyres stortingsrepresentant Jan Tore Sanner som en bananpolitiker og et insekt. Sanner har pådratt seg Cubas vrede fordi han har tillatt seg å minne regimet om menneskerettighetene.

Sanner bør se på ambassadørens uttalelser som en hedersbetegnelse. Folk som står oppreist for verdier har råd til å bli omtalt som banan, med eller uten skall.

Hvor ble det av pengene?

Beregninger viser at 50 000 milliarder dollar av verdiene i verdens finansmarkeder er blitt borte etter at krisen satte inn. Få mennesker makter å skaffe seg et begripelig forhold til et slikt tall. Det er ille nok at Statens Pensjonsfond Utland II tapte 3,8 millioner kroner i minuttet gjennom hele januar måned i år. Selv det er et tall som det er vanskelig å begripe for de fleste mennesker.

Når 50 000 milliarder dollar er gått tapt er det ikke unaturlig å spørre hvor pengene er blitt av? Er det slik å forstå at det sitter noen få mennesker og/eller instituasjoner og har fylt sine pengebinger med tilsvarende?

Nei, vi står nok snarere overfor en situasjon der verdier er blitt blåst opp i et marked som ikke kjenner eller vil kjenne andre suksessindikatorer enn vekst, vekst, vekst. Problemet med store deler av veksten er at den har manglet substans.

Vi må kjøle oss ned å spørre om vekst er det eneste som bringer oss fremover.

Hijab-brannen

Kvinnen som utløste den store norske vinterstormen om hijab jobbet selv som uniformert ansatt i Securitas uten religiøst hodeplagg. Så ble hun mer religiøs og ønsket å søke seg til politiet, og bære hijab som en del av uniformen.

Det er helt greit å komme til en sterkere religiøs overbevisning uansett hvilken religion man bekjenner seg til. Folk som får en sterkere overbevisning blir imidlertid ikke alltid bare bedre troende, men de står og i fare for å bli mer ekstreme og fanatiske i utøvelsen av sin tro.

Et lite stykke tøy med stor religiøs og symbolsk kraft har satt det politiske Norge på hodet.

Det enkleste å forholde seg til må jo være en ensartet politiuniform. Der blir hijab eller andre religiøse hodeplagg ikke en del av bekledningen. Men så viser det seg at dette blir forferdelig vanskelig, og det blir ikke lettere når en muslimsk kvinne bruker Kvinnedagen til å brenne sin hijab, midt på Youngstorget, symbolet for kampen mot undertrykkelse.

Deler av den debatten vi fører om det lille tøystykket er farlig. Jeg leste en kommentar fra en kvinne på Facebook som uttrykte beundring for kvinnen i Oslo som brente sin hijab. Begrunnelsen var at det er en demokratisk rett. Kvinnen tilslørte ikke sine sympatier for Israel.

Jeg spør meg selv: Er det greit å brenne symboler i demokratiets navn? Jeg nevner kandidatene i fleng: Israelernes hodeplagg, Israels flagg, det palestinske flagget, det amerikanske flagget, det nord-koreanske flagget, det norske flagget, Koranen og Bibelen.

Mitt svar er veldig enkelt. Det står i Paulus første brev til menigheten i Korint, i det sjette kapittel og det tolvte vers:

”Jeg har lov til alt, men ikke alt gangner”.

Olje og veier

”På grunn av oljen har vi i mindre grad enn andre sett behov for å oppgradere infrastrukturen”, sier samferdselsminister Liv Signe Navarsete selvkritisk, og lover samtidig at regjeringen skal satse mye mer på veier og samferdsel.

Det er ikke lett å bli klok på Navarsetes resonnement når hun medgir at Norge har sakket akterut i forhold til andre land når det gjelder satsing i samferdselssektoren.

Hvordan er det mulig for en politiker å mene dette i et land som i Kirkens språkdrakt må kunne sies å ”flyte av melk og honning”, eller som Kirken nå misliker ”flyter av olje og penger”?

Samtidig med statsrådens bekjennelser kommer meldingen om at E39, som begynner i Ålborg og slutter i Ålesund, er delt på midten av en enorm steinblokk som har rast ut av fjellsiden i overgangen mellom Hordaland og Sogn og Fjordane. Steinblokken lar seg naturligvis fjerne, og i mellomtiden må bilistene ta belastningene med kronglete omkjøringer, og så åpnes E39 igjen. Men er det godt nok? Selvfølgelig ikke. For samtidig med at steinblokken kom dundrende ned og sperret Europaveien som knytter forbindelsen fra Ålborg til Ålesund, kom det en sjekk på 155 milliarder kroner fra Petoro til Finansdepartementet. Det er overskuddet fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i 2008. En ny solid klatt oljepenger settes inn i det som med uforskammet villedning kalles Statens Pensjonsfond Utland II. Det er for alle praktiske formål en norsk utgave av Onkel Skrues pengebinge, og den er fylt med oljepenger. Det har bare teoretisk verdi å diskutere om pengeflommen er en Guds gave eller en Djevelens forbannelse, skjønt noe skal man jo ha å drive med i et land som flyter over av penger.

Og da vil folk som aldri har vært blåruss naturligvis spørre: Hva er galt med oljepenger? Hvorfor skal de ikke kunne brukes til å bygge veier og styrke samferdselssektoren?

Jeg velger å oppfatte statsråd Navarsete – en flink og sjarmerende kvinne – slik at oljevirksomheten har skapt så mye sysselsetting at det ikke har vært behov for mer eller kapasitet å sette inn i andre sektorer. I nedgangstider kan man tenke annerledes. I et marked med avtagende etterspørsel etter arbeidskraft, vil lønns- og prismekanismene kunne virke slik at man kan stimulere innenlandsk aktivitet ved å bygge veier, broer og tunneler med noe mindre fare for inflasjon.

Oljefondet har virket etter sin hensikt og disiplinert politikerne til å spare. Det har dempet inflasjon, skapt stor statsfinansiell handlefrihet og satt oljeformuen inn i et flergenerasjonsperspektiv.

Nå kan vi tillate oss å overveie følgende tanke: Skal hele petroleumsformuen konverteres til finansformue, eller skal vi tillate oss å konvertere en del av petroleumsformuen til infrastruktur, for eksempel i samferdselssektoren?

Det er valgår, og det er tydelig at regjeringen nå vil gjøre det siste.

Det vil være fornuftig i et land med til dels sterke innslag av motstand både mot olje og veier.

Sikkerhet foran alt

Det gikk kaldt nedover ryggen da jeg i går kveld hørte nyheten om at et helikopter hadde nødlandet på vannet i Nordsjøen, langt øst for Aberdeen, med 18 mennesker ombord. Slike meldinger har alltid potensial til å bety det verste. Denne gangen gikk det godt. Det er fantastisk at 18 mennesker kommer fra en slik hendelse med livet i behold.

Sikkerhet på sokkelen er et viktig. Store katastrofer, ikke minst i forbindelse med helikoptertrafikk, har vist oss katastrofepotensialet mer enn en gang. Vi kan aldri med hundre prosent sikkerhet garantere at ulykker ikke kan skje, men det betyr ikke at helse, miljø og sikkerhet (HMS) er en vare som kan tilbys med rabatt. Vi må aldri slå av på kravene.

I 1997 falt et helikopter ned på vei til produksjonsskipet på Norne i Norskehavet. 12 mennesker mistet livet. Statoil var i ferd med å legge siste hånd på en storstilt markering av selskapets første 25 år. Festivitas ble kansellert og erstattet med en sørgegudstjeneste for 12 enker og mange farløse barn og pårørende i Domkirken i Bergen. "Det var dette som var de mørkeste dagene", sa Harald Norvik, da han oppsummerte sin lange og gode tjeneste som konsernsjef i Statoil. Det er slike dager vi må arbeide for å unngå.

For noen år siden satt ved ved frokostbordet til en 87 år gammel mann i Denver i Colorado. Ed Jobin var mannen som ringte til Industridepartementet og fortalte at Norges første drivverdige oljefunn var gjort på Ekofisk. Å finne det gigantiske Ekofisk måtte vel være høydepunktet i en oljemanns karriere?

"Nei, høydepunktet var den dagen da de lykkes Red Adair å stanse den ukontrollerte utblåsningen på Ekofisk Bravo i 1977. Det var det store øyeblikket."

Overraskende? Tankevekkende?

Det var ikke det svaret jeg ventet meg, men ved nærmere ettertanke, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor salige Ed Jobin svarte slik. Han etterlot seg et sterkt eksempel på hvor viktig arbeidet med sikkerhet er.

Skulle ikke et land som har puttet over 2 000 millarder kroner i det såkalte Pensjonsfond Utland II ha råd til å satse det god sikkerhet krever...?

Sikkerhetsavdelingen i Oljedirektoratet hadde fra starten av en sterk stilling, og fikk en enda sterkere stilling etter Kielland-katastrofen i 1980. For fem år siden ble sikkerhetsavdelingen skilt ut, og Petroleumstilsynet (Ptil) ble dannet.

Ptil er en våken vaktbikkje som bjeffer ofte. Det er en bjeffing vi trenger og tåler for å lykkes med sikkerhet på sokkelen.

Nei til sydvest i politiet

Dagens Bjørnespor fører til et høydepunkt i norsk offentlig debatt:

Bystyrerepresentant Amir Payan (SV) i Bergen mener at politifolk ikke bør kunne bruke sydvest hvis ikke også hijab tillates i politiet. SV-politikeren mener sydvesten er et kulturelt symbol, og er derfor motstander av bruk av både hijab og sydvest i politiet, skriver avisene i den regnfulle by mellom de syv fjell.

Meldingen vedlegges protokollen, idet den anses som selvforklarende, og almenne hensyn ikke krever kommentarer.

Down-gutt med oppside

Jeg følger med i debatten om å heve grensen for abort fra 12. til 18. uke, og åpenheten for å fjerne de foster vi ikke liker. Grensene kan være vanskelig å definere, valgene kan være enda vanskeligere å treffe. Jeg kan bare tale av egen erfaring, som far til Martin, født en fin sommerkveld i 1995, med Downs Syndrom og en kritisk hjertefeil.

Jeg er far til fem. Ville jeg være far til en mindre? Aldri i livet.

Da Martin ble født, ringte en irakisk venn, og sa: Du vil oppleve at livets mørke dager blir mørkene, men du vil også merke at livets lyse dager blir lysere. Han talte av erfaring, som far til en multi-funksjonshemmet sønn, og han hadde rett.

Martin er et definitivt lyspunkt. Dessuten er han et medisinsk mirakel. Hans defekte hjerte ble reparert på Rikshospitalet da han var fire måneder gammel. Hull ble tettet og nye vegger ble bygget med goretex inni det knøttsmå barnehjertet. Og hjertet fungerer til tusen. Et og annet feilslag, javel, men Martin sykler glatt 35 kilometer og svømmer over og under vann. Han leser og skriver på sin enkle måte, gleder seg til lørdagsfrokost ved nystekte rundstykker og bløtkokt egg, og til tirsdagskveldene på ungdomsklubben Friskus. Han elsker Emil i Lønneberget, slår de fleste i spill på Playstation, og imiterer Hovmesteren og Grevinnen fra lille julaftens fjernsyn, raper høyt, trykker seg til brystet og sier: I kill that cat.

Hvorfor skulle ikke Martin få livets muligheter, på sine premisser?

Han er et lyspunkt i familien; en Down-gutt med stor oppside.

Venezulas valg

Folkeavstemningen i Venezuela er en tragedie for demokratiet. Latin-Amerika har fått en ny Fidel Castro, og i verste fall en Robert Mugabe. Hugo Chávez har potensial til å gjøre mye; sannsynligvis mest skade. Oljeprisfallet begrenser imidlertid hans handlingsrom, men rammer dessverre folket.

På en måte er Chávez vår tids Robin Hood. Han har tatt fra de fattige og gitt til de rike. Og fattige er det mange av i Latin-Amerika. Også i Venezuela. Men Venezuela har store forekomster av olje, og det har satt Chávez i stand til å gjennomføre reformer, som har appellert til mange. Men prisen for reformene blir høy når viktige demokratiske prinsipper avvikles, og det utrolige er det av folket selv gir sitt votum gjennom en folkeavstemning. Det er ikke så unaturlig å tenke seg at maktmisbruk, korrupsjon og fusk kan ha bidratt til utfallet.

Chávez’ vei til evig makt har vært omstridt. Han har vært utsatt for statskupp og han har tapt avstemninger om utvidelse av presidentperioden. Nå har han fått det som han vil. Han kan gjøre som sin cubanske politiske bror Fidel; styre til livet slutter eller helsen svikter. Den grunnlovsendring som nå er vedtatt gir riktignok ”bare” Chávez mulighet til å stille til presidentvalg så mange ganger han selv vil, men det er ingen som vil tro at en mann som vinner en slik folkeavstemning noen gang kommer til å tape et presidentvalg. Chávez har nådd langt i å etablere en ettpartistat, der politiske ledere i Nord-Korea, Cuba, Zimbabwe, det gamle DDR og det gamle Sovjetunionen blir ledestjernene.

Hugo Chávez vil bygge et sosialistisk paradis, fundert på ufattelige oljerikdommer. Venezuela har sannsynligvis like store oljereserver som Saudi Arabia. Oljen i Venezuela er rett nok mer komplisert å utvinne enn i Saudi, men reservene er store, og etter hvert som verdens oljereserver tappes ut, vil de ukonvensjonelle reservene bli mer attraktive, samtidig som oljeprisen vil gå opp.

Venezuela har en annen ting felles med Saudi Arabia. Begge er blant de fem fedrene som etablerte Organisasjonen av de petroleumseksporterende land (OPEC) i 1960. Det katolske Venezuela har utviklet et interessant fellesskap med de store islamske oljestatene i Midtøsten, og mens Ecuador har meldt seg ut av OPEC en gang, og inn igjen, har det aldri vært på tale at Venezuela skulle forlate verdens ledende oljekartell. Venezuela har laget mye trøbbel innad i OPEC med hensyn til å sette seg ut over kvotesystemet, men Venezuela har holdt fast ved OPEC, og OPEC har holdt fast ved Venezuela. Landet er på en måte et katolsk alibi i et kartell som er dominert av islam. Chávez er selv katolikk.

Etter de store politiske streikene mot Chávez i 2002, var det tusenvis av ansatte i statsoljeselskapet PDVSA som aldri fikk komme tilbake til jobbene sine. Yrkesforbudet mot Venezuelas kunnskapskapital førte til at statsoljeselskapet ble sterkt svekket. Mange geologer og petroleumsingeniører forlot Venezuela. Chávez mobiliserte masser i røde skjorter, og fikk store deler av folket til å tro at de var på vei til himmelen på jorden. Neste konfrontasjon var oljeselskapene. Oljeprisene steg, betingelsene ble skjerpet og flere oljeselskaper forlot Venezuela. Nå sliter ”Hugo the boss” med lave oljepriser og mangel på kompetanse.

Chávez har ambisjoner om å spille en politisk rolle langt ut over sitt eget land. Han går ikke av veien for å bruke sterke ord, som da han talte i FN og omtalte president George W. Bush som Satan, og kalte Mexicos tidligere president Vincente Fox for en hund, for å ha vist servilitet i forhold til USA,

Gjentagne ganger har Chávez truet USA med oljeboikott og han var også inne på tanken å ydmyke president Bush ved å tilby billig olje fra Venezuela til fattige i USA.

Med den latinamerikanske frigjøreren Simón Bolívar som sitt store forbilde, har Chávez et stort potensial til å øke spenningene i på det amerikanske kontinent.

Når det kommer til realiseringen av folkets olje i Venezuela, kommer ikke Chávez forbi det faktum at han trenger den store kunden i nord. Ikke noe marked ligger nærmere og ingen andre markeder har større etterspørsel og kjøpekraft.

Renteråd

Banknæringen har hisset seg opp fordi sentralbanksjef Svein Gjerdrem har gitt folk det råd at de bør binde rentene nå. Bankfolk mener at det ikke er sentralbanksjefens oppgave.

Men at bankene har solgt spareprodukter som er så kompliserte at mange kunder ikke forstår hva som har skjedd før det unngåelige tap er et faktum, og til mennesker som er ute av stand til å fatte egne beslutninger, er helt i orden.

Det er godt for bankene å bli minnet om at de ikke er den fjerde person i guddommen, og det er særdeles betryggende og virkningsfullt at påminnelsen kommer fra en sentralbanksjef som har begge beina på jorden.

Det er verre å få et dårlig råd som gir dårlig råd, enn et godt råd som gir bedre bedre råd.

Sentralbanksjefens råd gir i det minste forutsigbarhet på et rentenivå som er til å leve med over tid.

Med krisekurs mot fremtiden

"Fremtiden er ikke avlyst", sier toppsjefen BP, Tony Hayward. Det er en uttalt selvfølgelighet til rett tid. Der den økonomiske krisen har rammet hardest, er det mange som er grepet av panikk. Vi må være forberedt på at krisen kommer til å merkes hardere også hos oss. Stigende arbeidsledighet vil være en av de viktigste indikatorene på at mange års ellevill oppgang snur til nedgang. Noen sier at det kan bli like ille som i mellomkrigsårene. Krisen denne gangen kommer likevel til å bli annerledes, blant annet fordi vi har utviklet et samfunn med et helt annet sosialt støtteapparat enn for 70-80 år siden. Men vi kommer til å bli stilt på prøve med hensyn til å gi begrepet solidaritet et menneskelig innhold og ansikt.

Sentralbanksjef Svein Gjedrem har holdt sin årstale. Bare avbrutt av langsomme og velkoordinerte håndbevegelser, hver gang han grep etter vannglasset, ga han en glitrende analyse av den situasjonen verden befinner seg i. Vannet understreket edrueligheten i sentralbanksjefens budskap. Meieribestyrerens sønn fra Finnøy i Ryfylke har god bakkekontakt. Han har gått i en god skole i Finansdepartementet, der de ikke innkaller til fest i utrengsmål.

Sentralbanksjefen hadde et poeng som også er en påminnelse av en annen selvfølgelighet: Når rentenivået går mot null, har ikke sentralbanken flere virkemidler til å stimulere økonomien. Styringsrenten i Norge er nå 2,5, svenskene har senket styringsrenten til 1 prosent og i USA er styringsrenten i området null. Og USA låner penger som aldri før. Det er mye som har svekket amerikansk økonomi; store handelsunderskudd ikke minst som følge av økt oljeimport og oljepris og store oversjøiske kriger i Afghanistan og Irak. Mange land låner nå per definisjon langt over evne. Den som låner seg til fant vil fortsatt ha gjeld.

Men "fremtiden er ikke avlyst". Verden skal gjennom en hestekur, gjennom en lang tunnel, men det kommer å være lys i enden.

Det må være vesentlig mer behagelig å være sentralbanksjef i Norge enn på Island, i USA og i Storbritannia. Finansdistriktet i London - City - kalles nå et Reykjarvik ved Themsen.

Det norske rentenivået er historisk lavt. Sentralbanksjefen anbefaler folk å binde renten. Bankenes tilbud er gode. De fleste regner med at renten skal opp igjen ganske mye. Men foreløpig er det rentefest, men ikke uten en bitter ettersmak, for det eksepsjonelle rentefallet forteller om en økonomi i totalt ulage. Noe av det mest bemerkelsesverdige er å lytte til alle de som er overrasket over at fallet kom så raskt og at det ble så dypt. Vi sa at ingen trær kunne vokse inn i himmelen, men vi trodde mindre og mindre på utsagnet, inntil de største trærene i skogen begynte svaie og falle.

Det finnes sannsynligvis ingen universalrente som er tilpasset nærinslivets behov, boligkjøpernes behov og lystshoppernes behov. Men hvis man tror at nullrente gir forbrukerne gullkort til paradis, finnes det ris bak speilet for å dempe kjøpekraften; økt skatt på bolig, økt formueskatt og økt inntektsskatt. Balansen blir vanskelig å finne i samfunn som er basert på at arbeidsplasser gir etterspørsel og etterspørsel gir arbeidsplasser.

Da det nyrike Olje-Norge hastet mot lånefinansiert juleglede i 1973, skrev Odd Børretzen sin berømte Handelsstandskantate. Den har fått plass i Aschehougs store norgeshistorie, i det tolvte og siste bindet, som tankevekkende nok ved utgivelsen i 1998 ble kalt "Overflod og fremtidsfrykt 1970 -" Børretzens kantate avsluttes slik:

De kan veksle i kassen
i kassen
i kassen
takk skal De ha
halleluja.

Siden kantaten ble utfremført i Sandvika kino i Bærum, er det norske forbruket mangedoblet, og Norge er blitt et av verdens rikeste land.

I advent 2008 lød en annen kantate, med rødgrønn klangbunn: Løp og kjøp, det er jul og fremtiden er ikke avlyst. Avsenderne var statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen.

Som oljenasjon merker vi dramatikken i et prisfall fra nærmere 150 og ned mot 40 dollar per fat. Men hvem er det som har fortalt oss at 40 dollar er en lav oljepris? Det var da oljeprisene nærmet seg 150 dollar det klikket for oss. Vi så frem og ikke tilbake, mente at kostnader ikke spilte så stor rolle, for oljepengene fløt, og Statens pensjonsfond utland (oljefondet) om få år ville bli fylt med 10 000 milliarder kroner.

Nå går veksten i oljefondet langsommere, men det vokser fortsatt, kanskje så mye som med 300 milliarder kroner i kriseåret 2009. Da nærmer fondet seg 3 000 milliarder kroner. Norge er blant verdens heldige unntak med et slikt finansielt grunnlag. Når den norske regjeringen legger 100 nye milliarder kroner på bordet for å bekjempe den økonomiske krisen, kan pengene hentes fra egen pengebinge. Andre land må låne pengene.

Med dagens oljepris må Norge finne seg i at inntektene blir mindre. Det er til å leve med, selv om svenske økonomiprofessorer mener vi steller oss ille fordi vi ikke skrur igjen oljekranene og venter til prisen er gått opp igjen. Det finnes mange land i verden som har glede av dagens oljepris. Hva slags solidaritet ville det være å si nei til salg av norsk olje på dagens betingelser? Svenskene burde ha nok med problemene i Volvo og Saab før de begynner å lære andre nasjonaløkonomi.

Ut av krisen vil det komme mye nytt; en restrukturert finansnæring, en ny oljeindustri, ny energi, en ny bilindustri, en ny flyindustri og en restrukturert offentlig sektor. Den globale økonomien, som har et overnasjonalt format, påkaller korreksjon. Med statsfinansierte krisepakker i de fleste land, ser vi potensialet til et pendelslag fra uansvarlige frie markedskrefter til mer statskapitalisme.

Regnskur fra regnskogen

Det er kommet for dagen at benkene i 700 venteskur på bussholdeplassene i Rogaland er laget av trevirke fra regnskogen. Det holder ikke. Det er godt å kunne stå i le når man venter på bussen i regnvær, men det er unødvendig å dra til Brasil å hente ipé-tømmer for at man skal kunne sitte tørt og godt. Dette blir snarere et uttrykk for at vi sitter oss - for ikke å si sover oss - til forverring av det globale miljø og klima.

Å sitte i ly for regnet på benker fra regnskogen holder kort og godt ikke vann. I en verden der vi er ekstremt opptatt av global økonomi og åpen konkurranse, må vi ikke bare gi markedskreftene, men også naturen en sjanse.

Følg sporene

For meg er dette en ny og spennende måte å kommunisere på. Det har vært en lang reise fra blad, til bok, til blogg. Jeg begynte som journalistlærling i Dagbladet Dagen hos sjefredaktør Arthur Berg i 1968. Det var en spesiell, men god skole. I kontrakten for journalistlærlinger sto det at "journalisten skal lære seg daglig stell av sin skrivemaskin, herunder skifte av fargebånd". Da den manuelle skrivemaskinen ble skiftet ut med den elektriske, trodde vi unge journalister at teknologiens yttergrense var nådd, for ikke å snakke om den dagen da vi fikk en IBM kulehodemaskin med rettetast. Å kunne rette et feilslag på maskinen, var som å lande på månen.

Avisen ga en daglig mulighet til ytring. Årene i Bergens Tidende under sjefredaktør Kjartan Rødland, som lederkommentator, ga mer mest av alle de årene jeg tilbrakte i pressen. Så fulgte den lange perioden i Statoil. I min frie stilling der fikk jeg anledning til å skrive flere bøker. Boken var for meg et spennende medium i den forstand at den ga anledning til utdyping i forhold til den overfladiskhet som etterhvert grep om seg i avisredaksjonene i tabloidiseringens skole.

Nå har jeg havnet på blogg og Facebook. Der ligger nye muligheter for oss som aldri blir lei av å skrive og mene.

Læremestrene og forbildene er yngre enn oss. Da min datter Therese dro til den franske delen av Canada som AFS-student i august 2006, var hun på blogg bare få timer etter at hun hadde sjekket inn hos sin vertsfamilie. Foreldre, familie og venner kunne følge Therese i tekst og bilder gjennom hele det fantastiske året i Canada. Den som reiser har alltid sendt brev hjem. Nå er brevet elektronisk, på sms, e-mail, Facebook og blogg. Kontrasten er et Amerika-brev fra 1954, som min far fikk fra en barndomskamerat som dro over havet. Brevet er skrevet på tynne ark, luftpost, med sirlig skrift og fyllepenn. Blekket har trukket gjennom arkene. For meg er brevet et klenodium. Det er også den gamle reiseskrivemaskinen, som i mange år fulgte meg til mange land, og som nå nyter pensjonisttilværelsen bak en bokhylle i kjelleren. Jeg kommer aldri til å kaste verken Amerika-brevet eller reiseskrivemaskinen. Av og til tar jeg faktisk maskinen frem, bare for å høre lyden av typearmene. Det er lyden av det 20. århundre. Bloggen er bildet av det 21. århundre.

Til dere som leser min nyetablerte blogg, vil jeg si: Følg sporene. Her kommer det til å komme mange ytringer i spennet fra geologi, til teologi, økonomi og god gammellags hverdagsfilosofi.

Velkommen til å følge Bjørnespor...

Fremtiden i vinden

Regjeringen har bestemt at det skal brukes nærmere 1 milliard kroner på utvikling av ny og fornybar energi. Satsingen skal skje gjennom åtte nasjonale sentere. Vindkraft er et av de prioriterte områdene for utvikling av ny energi. Er det noe vi har nok av her i landet er det vind. Det er på høy tid at vi tar den ibruk, slik at vi samtidig med å se værmeldingen med varsel om vindstyrke, kan begynne å telle penger og bedre miljø. Da vi for 20 år siden fant Trollfeltet i Nordsjøen, snakket vi om at utnyttelsen av de store gassressursene krevde at vi temmet Troll og foretok en månelanding. Vi greide det, og gassen i Troll har betydd mye for å bedre Europas energi- og miljøsituasjon.

Nå er tiden kommet til å temme vinden. Gassen og oljen i Troll ble dannet i Juratiden. Naturen var ferdig med prossen for rundt 136 millioner år siden. Naturens store energirikdommer ble liggende i havbunnen inntil menneskene hadde skaffet seg kunnskap og teknologi til å finne og produsere ressursene. De heldige var vår generasjon. Vinden har vært det hele tiden, og den vil være der også etter at olje og gassen tar slutt.

Houston har uten konkurranse kunnet presentere seg som verdens oljehovedstad i mange år. Nå sier byens myndigheter at millionbyen i Texas også har som ambisjon å bli verdens hovedstad for ny energi. Sist sommer besøkte 10 000 mennesker en konferanse og utstilling om vindenergi i Houston. Det er utrolig spennende å følge med i det som skjer i Texas. En av de største satsingene på ny energi skjer i regi av den gamle oljemannen T. Boone Pickens. Det var han som tidlig på 1980-tallet prøvde å overta flere oljeselskaper; Phillips, Gulf og Unocal. Hans store formue er hovedsaklig tjent på olje. Hans liv har vært delt på tre ektefeller. I år fyller han 81. Han har tatt initiativet til å bygge verdens største vindmøllepark i Texas.

Det blåser mye på høyslettene i de vestlige deler av Texas, et av USAs viktigste oljeområder på land. Herfra regner man med å kunne produsere vind som skal dekke fem prosent av elektrisitetsforbruket i delstaten, og 15 prosent av forbruket i Houston.

Når det blåser er det fremtiden og den nye energien som er i vinden. Det gjelder å stå oppreist i stormkastene, og temme naturens enorme krefter. Det kommer til å koste endel, men det kommer ikke til å forurense. Og så kommer det til å gi mye lys og varme og håp for den globale klimapolitikken.

Regjeringens milliardsatsing er bra, men dette må bare være en begynnelse til utvikling av en ny stor energindustri, der Norge har muligheter til å gjøre de sterkeste stormer til mye energi, og slik sett bli blant de ledende teknologi- og miljønasjoner i verden.