Et skudd i foten før høstjakten

Senterpartiets utdanningspolitiske talskvinne Inger Enger sier i et intervju med Stavanger Aftenblad i dag at hun oppfatter SVs landsmøtevedtak om å si nei til religiøse friskoler som et brudd på menneskerettighetene. Det er en sterkt uttalelse, og det forteller mye om det samarbeidsklima som utvikler seg i regjeringen. Det er høyst forståelig at mange nå spør hvorfor SV sitter i regjeringen. Valgforsker Frank Aarebrot sier at SV med dette har skutt seg selv i foten. Det er velgerne som skal avgjøre utfallet av høstjakten på taburettene i Stortinget; valgkampen og selve valget.

En eventuell mindretallsregjering utgått fra Arbeiderpartiet vil sannsynligvis ha mer støtte å hente fra Høyre, Venstre, KrF og Sp i Stortinget enn fra sin nåværende regjeringspartner på venstresiden.

Det tolerante samfunn med mangfold har fått et alvorlig skudd for baugen, avfyrt med god gjenklang mellom de syv fjell i Bergen, fra SVs landsmøte, i forsamlingssalen til landets største eier av religiøse friskoler, Norsk Luthersk Misjonssamband.

Jeg regner med at Misjonssambandet slipper å skyte en hvit pil etter husleien.

Bananer og insekter

Cubas ambassadør Rogerio Santana skjeller ut Høyres stortingsrepresentant Jan Tore Sanner som en bananpolitiker og et insekt. Sanner har pådratt seg Cubas vrede fordi han har tillatt seg å minne regimet om menneskerettighetene.

Sanner bør se på ambassadørens uttalelser som en hedersbetegnelse. Folk som står oppreist for verdier har råd til å bli omtalt som banan, med eller uten skall.

Hvor ble det av pengene?

Beregninger viser at 50 000 milliarder dollar av verdiene i verdens finansmarkeder er blitt borte etter at krisen satte inn. Få mennesker makter å skaffe seg et begripelig forhold til et slikt tall. Det er ille nok at Statens Pensjonsfond Utland II tapte 3,8 millioner kroner i minuttet gjennom hele januar måned i år. Selv det er et tall som det er vanskelig å begripe for de fleste mennesker.

Når 50 000 milliarder dollar er gått tapt er det ikke unaturlig å spørre hvor pengene er blitt av? Er det slik å forstå at det sitter noen få mennesker og/eller instituasjoner og har fylt sine pengebinger med tilsvarende?

Nei, vi står nok snarere overfor en situasjon der verdier er blitt blåst opp i et marked som ikke kjenner eller vil kjenne andre suksessindikatorer enn vekst, vekst, vekst. Problemet med store deler av veksten er at den har manglet substans.

Vi må kjøle oss ned å spørre om vekst er det eneste som bringer oss fremover.

Hijab-brannen

Kvinnen som utløste den store norske vinterstormen om hijab jobbet selv som uniformert ansatt i Securitas uten religiøst hodeplagg. Så ble hun mer religiøs og ønsket å søke seg til politiet, og bære hijab som en del av uniformen.

Det er helt greit å komme til en sterkere religiøs overbevisning uansett hvilken religion man bekjenner seg til. Folk som får en sterkere overbevisning blir imidlertid ikke alltid bare bedre troende, men de står og i fare for å bli mer ekstreme og fanatiske i utøvelsen av sin tro.

Et lite stykke tøy med stor religiøs og symbolsk kraft har satt det politiske Norge på hodet.

Det enkleste å forholde seg til må jo være en ensartet politiuniform. Der blir hijab eller andre religiøse hodeplagg ikke en del av bekledningen. Men så viser det seg at dette blir forferdelig vanskelig, og det blir ikke lettere når en muslimsk kvinne bruker Kvinnedagen til å brenne sin hijab, midt på Youngstorget, symbolet for kampen mot undertrykkelse.

Deler av den debatten vi fører om det lille tøystykket er farlig. Jeg leste en kommentar fra en kvinne på Facebook som uttrykte beundring for kvinnen i Oslo som brente sin hijab. Begrunnelsen var at det er en demokratisk rett. Kvinnen tilslørte ikke sine sympatier for Israel.

Jeg spør meg selv: Er det greit å brenne symboler i demokratiets navn? Jeg nevner kandidatene i fleng: Israelernes hodeplagg, Israels flagg, det palestinske flagget, det amerikanske flagget, det nord-koreanske flagget, det norske flagget, Koranen og Bibelen.

Mitt svar er veldig enkelt. Det står i Paulus første brev til menigheten i Korint, i det sjette kapittel og det tolvte vers:

”Jeg har lov til alt, men ikke alt gangner”.

Olje og veier

”På grunn av oljen har vi i mindre grad enn andre sett behov for å oppgradere infrastrukturen”, sier samferdselsminister Liv Signe Navarsete selvkritisk, og lover samtidig at regjeringen skal satse mye mer på veier og samferdsel.

Det er ikke lett å bli klok på Navarsetes resonnement når hun medgir at Norge har sakket akterut i forhold til andre land når det gjelder satsing i samferdselssektoren.

Hvordan er det mulig for en politiker å mene dette i et land som i Kirkens språkdrakt må kunne sies å ”flyte av melk og honning”, eller som Kirken nå misliker ”flyter av olje og penger”?

Samtidig med statsrådens bekjennelser kommer meldingen om at E39, som begynner i Ålborg og slutter i Ålesund, er delt på midten av en enorm steinblokk som har rast ut av fjellsiden i overgangen mellom Hordaland og Sogn og Fjordane. Steinblokken lar seg naturligvis fjerne, og i mellomtiden må bilistene ta belastningene med kronglete omkjøringer, og så åpnes E39 igjen. Men er det godt nok? Selvfølgelig ikke. For samtidig med at steinblokken kom dundrende ned og sperret Europaveien som knytter forbindelsen fra Ålborg til Ålesund, kom det en sjekk på 155 milliarder kroner fra Petoro til Finansdepartementet. Det er overskuddet fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i 2008. En ny solid klatt oljepenger settes inn i det som med uforskammet villedning kalles Statens Pensjonsfond Utland II. Det er for alle praktiske formål en norsk utgave av Onkel Skrues pengebinge, og den er fylt med oljepenger. Det har bare teoretisk verdi å diskutere om pengeflommen er en Guds gave eller en Djevelens forbannelse, skjønt noe skal man jo ha å drive med i et land som flyter over av penger.

Og da vil folk som aldri har vært blåruss naturligvis spørre: Hva er galt med oljepenger? Hvorfor skal de ikke kunne brukes til å bygge veier og styrke samferdselssektoren?

Jeg velger å oppfatte statsråd Navarsete – en flink og sjarmerende kvinne – slik at oljevirksomheten har skapt så mye sysselsetting at det ikke har vært behov for mer eller kapasitet å sette inn i andre sektorer. I nedgangstider kan man tenke annerledes. I et marked med avtagende etterspørsel etter arbeidskraft, vil lønns- og prismekanismene kunne virke slik at man kan stimulere innenlandsk aktivitet ved å bygge veier, broer og tunneler med noe mindre fare for inflasjon.

Oljefondet har virket etter sin hensikt og disiplinert politikerne til å spare. Det har dempet inflasjon, skapt stor statsfinansiell handlefrihet og satt oljeformuen inn i et flergenerasjonsperspektiv.

Nå kan vi tillate oss å overveie følgende tanke: Skal hele petroleumsformuen konverteres til finansformue, eller skal vi tillate oss å konvertere en del av petroleumsformuen til infrastruktur, for eksempel i samferdselssektoren?

Det er valgår, og det er tydelig at regjeringen nå vil gjøre det siste.

Det vil være fornuftig i et land med til dels sterke innslag av motstand både mot olje og veier.