torsdag 19. februar 2009

Sikkerhet foran alt

Det gikk kaldt nedover ryggen da jeg i går kveld hørte nyheten om at et helikopter hadde nødlandet på vannet i Nordsjøen, langt øst for Aberdeen, med 18 mennesker ombord. Slike meldinger har alltid potensial til å bety det verste. Denne gangen gikk det godt. Det er fantastisk at 18 mennesker kommer fra en slik hendelse med livet i behold.

Sikkerhet på sokkelen er et viktig. Store katastrofer, ikke minst i forbindelse med helikoptertrafikk, har vist oss katastrofepotensialet mer enn en gang. Vi kan aldri med hundre prosent sikkerhet garantere at ulykker ikke kan skje, men det betyr ikke at helse, miljø og sikkerhet (HMS) er en vare som kan tilbys med rabatt. Vi må aldri slå av på kravene.

I 1997 falt et helikopter ned på vei til produksjonsskipet på Norne i Norskehavet. 12 mennesker mistet livet. Statoil var i ferd med å legge siste hånd på en storstilt markering av selskapets første 25 år. Festivitas ble kansellert og erstattet med en sørgegudstjeneste for 12 enker og mange farløse barn og pårørende i Domkirken i Bergen. "Det var dette som var de mørkeste dagene", sa Harald Norvik, da han oppsummerte sin lange og gode tjeneste som konsernsjef i Statoil. Det er slike dager vi må arbeide for å unngå.

For noen år siden satt ved ved frokostbordet til en 87 år gammel mann i Denver i Colorado. Ed Jobin var mannen som ringte til Industridepartementet og fortalte at Norges første drivverdige oljefunn var gjort på Ekofisk. Å finne det gigantiske Ekofisk måtte vel være høydepunktet i en oljemanns karriere?

"Nei, høydepunktet var den dagen da de lykkes Red Adair å stanse den ukontrollerte utblåsningen på Ekofisk Bravo i 1977. Det var det store øyeblikket."

Overraskende? Tankevekkende?

Det var ikke det svaret jeg ventet meg, men ved nærmere ettertanke, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor salige Ed Jobin svarte slik. Han etterlot seg et sterkt eksempel på hvor viktig arbeidet med sikkerhet er.

Skulle ikke et land som har puttet over 2 000 millarder kroner i det såkalte Pensjonsfond Utland II ha råd til å satse det god sikkerhet krever...?

Sikkerhetsavdelingen i Oljedirektoratet hadde fra starten av en sterk stilling, og fikk en enda sterkere stilling etter Kielland-katastrofen i 1980. For fem år siden ble sikkerhetsavdelingen skilt ut, og Petroleumstilsynet (Ptil) ble dannet.

Ptil er en våken vaktbikkje som bjeffer ofte. Det er en bjeffing vi trenger og tåler for å lykkes med sikkerhet på sokkelen.

Nei til sydvest i politiet

Dagens Bjørnespor fører til et høydepunkt i norsk offentlig debatt:

Bystyrerepresentant Amir Payan (SV) i Bergen mener at politifolk ikke bør kunne bruke sydvest hvis ikke også hijab tillates i politiet. SV-politikeren mener sydvesten er et kulturelt symbol, og er derfor motstander av bruk av både hijab og sydvest i politiet, skriver avisene i den regnfulle by mellom de syv fjell.

Meldingen vedlegges protokollen, idet den anses som selvforklarende, og almenne hensyn ikke krever kommentarer.

tirsdag 17. februar 2009

Down-gutt med oppside

Jeg følger med i debatten om å heve grensen for abort fra 12. til 18. uke, og åpenheten for å fjerne de foster vi ikke liker. Grensene kan være vanskelig å definere, valgene kan være enda vanskeligere å treffe. Jeg kan bare tale av egen erfaring, som far til Martin, født en fin sommerkveld i 1995, med Downs Syndrom og en kritisk hjertefeil.

Jeg er far til fem. Ville jeg være far til en mindre? Aldri i livet.

Da Martin ble født, ringte en irakisk venn, og sa: Du vil oppleve at livets mørke dager blir mørkene, men du vil også merke at livets lyse dager blir lysere. Han talte av erfaring, som far til en multi-funksjonshemmet sønn, og han hadde rett.

Martin er et definitivt lyspunkt. Dessuten er han et medisinsk mirakel. Hans defekte hjerte ble reparert på Rikshospitalet da han var fire måneder gammel. Hull ble tettet og nye vegger ble bygget med goretex inni det knøttsmå barnehjertet. Og hjertet fungerer til tusen. Et og annet feilslag, javel, men Martin sykler glatt 35 kilometer og svømmer over og under vann. Han leser og skriver på sin enkle måte, gleder seg til lørdagsfrokost ved nystekte rundstykker og bløtkokt egg, og til tirsdagskveldene på ungdomsklubben Friskus. Han elsker Emil i Lønneberget, slår de fleste i spill på Playstation, og imiterer Hovmesteren og Grevinnen fra lille julaftens fjernsyn, raper høyt, trykker seg til brystet og sier: I kill that cat.

Hvorfor skulle ikke Martin få livets muligheter, på sine premisser?

Han er et lyspunkt i familien; en Down-gutt med stor oppside.

mandag 16. februar 2009

Venezulas valg

Folkeavstemningen i Venezuela er en tragedie for demokratiet. Latin-Amerika har fått en ny Fidel Castro, og i verste fall en Robert Mugabe. Hugo Chávez har potensial til å gjøre mye; sannsynligvis mest skade. Oljeprisfallet begrenser imidlertid hans handlingsrom, men rammer dessverre folket.

På en måte er Chávez vår tids Robin Hood. Han har tatt fra de fattige og gitt til de rike. Og fattige er det mange av i Latin-Amerika. Også i Venezuela. Men Venezuela har store forekomster av olje, og det har satt Chávez i stand til å gjennomføre reformer, som har appellert til mange. Men prisen for reformene blir høy når viktige demokratiske prinsipper avvikles, og det utrolige er det av folket selv gir sitt votum gjennom en folkeavstemning. Det er ikke så unaturlig å tenke seg at maktmisbruk, korrupsjon og fusk kan ha bidratt til utfallet.

Chávez’ vei til evig makt har vært omstridt. Han har vært utsatt for statskupp og han har tapt avstemninger om utvidelse av presidentperioden. Nå har han fått det som han vil. Han kan gjøre som sin cubanske politiske bror Fidel; styre til livet slutter eller helsen svikter. Den grunnlovsendring som nå er vedtatt gir riktignok ”bare” Chávez mulighet til å stille til presidentvalg så mange ganger han selv vil, men det er ingen som vil tro at en mann som vinner en slik folkeavstemning noen gang kommer til å tape et presidentvalg. Chávez har nådd langt i å etablere en ettpartistat, der politiske ledere i Nord-Korea, Cuba, Zimbabwe, det gamle DDR og det gamle Sovjetunionen blir ledestjernene.

Hugo Chávez vil bygge et sosialistisk paradis, fundert på ufattelige oljerikdommer. Venezuela har sannsynligvis like store oljereserver som Saudi Arabia. Oljen i Venezuela er rett nok mer komplisert å utvinne enn i Saudi, men reservene er store, og etter hvert som verdens oljereserver tappes ut, vil de ukonvensjonelle reservene bli mer attraktive, samtidig som oljeprisen vil gå opp.

Venezuela har en annen ting felles med Saudi Arabia. Begge er blant de fem fedrene som etablerte Organisasjonen av de petroleumseksporterende land (OPEC) i 1960. Det katolske Venezuela har utviklet et interessant fellesskap med de store islamske oljestatene i Midtøsten, og mens Ecuador har meldt seg ut av OPEC en gang, og inn igjen, har det aldri vært på tale at Venezuela skulle forlate verdens ledende oljekartell. Venezuela har laget mye trøbbel innad i OPEC med hensyn til å sette seg ut over kvotesystemet, men Venezuela har holdt fast ved OPEC, og OPEC har holdt fast ved Venezuela. Landet er på en måte et katolsk alibi i et kartell som er dominert av islam. Chávez er selv katolikk.

Etter de store politiske streikene mot Chávez i 2002, var det tusenvis av ansatte i statsoljeselskapet PDVSA som aldri fikk komme tilbake til jobbene sine. Yrkesforbudet mot Venezuelas kunnskapskapital førte til at statsoljeselskapet ble sterkt svekket. Mange geologer og petroleumsingeniører forlot Venezuela. Chávez mobiliserte masser i røde skjorter, og fikk store deler av folket til å tro at de var på vei til himmelen på jorden. Neste konfrontasjon var oljeselskapene. Oljeprisene steg, betingelsene ble skjerpet og flere oljeselskaper forlot Venezuela. Nå sliter ”Hugo the boss” med lave oljepriser og mangel på kompetanse.

Chávez har ambisjoner om å spille en politisk rolle langt ut over sitt eget land. Han går ikke av veien for å bruke sterke ord, som da han talte i FN og omtalte president George W. Bush som Satan, og kalte Mexicos tidligere president Vincente Fox for en hund, for å ha vist servilitet i forhold til USA,

Gjentagne ganger har Chávez truet USA med oljeboikott og han var også inne på tanken å ydmyke president Bush ved å tilby billig olje fra Venezuela til fattige i USA.

Med den latinamerikanske frigjøreren Simón Bolívar som sitt store forbilde, har Chávez et stort potensial til å øke spenningene i på det amerikanske kontinent.

Når det kommer til realiseringen av folkets olje i Venezuela, kommer ikke Chávez forbi det faktum at han trenger den store kunden i nord. Ikke noe marked ligger nærmere og ingen andre markeder har større etterspørsel og kjøpekraft.

søndag 15. februar 2009

Renteråd

Banknæringen har hisset seg opp fordi sentralbanksjef Svein Gjerdrem har gitt folk det råd at de bør binde rentene nå. Bankfolk mener at det ikke er sentralbanksjefens oppgave.

Men at bankene har solgt spareprodukter som er så kompliserte at mange kunder ikke forstår hva som har skjedd før det unngåelige tap er et faktum, og til mennesker som er ute av stand til å fatte egne beslutninger, er helt i orden.

Det er godt for bankene å bli minnet om at de ikke er den fjerde person i guddommen, og det er særdeles betryggende og virkningsfullt at påminnelsen kommer fra en sentralbanksjef som har begge beina på jorden.

Det er verre å få et dårlig råd som gir dårlig råd, enn et godt råd som gir bedre bedre råd.

Sentralbanksjefens råd gir i det minste forutsigbarhet på et rentenivå som er til å leve med over tid.

lørdag 14. februar 2009

Med krisekurs mot fremtiden

"Fremtiden er ikke avlyst", sier toppsjefen BP, Tony Hayward. Det er en uttalt selvfølgelighet til rett tid. Der den økonomiske krisen har rammet hardest, er det mange som er grepet av panikk. Vi må være forberedt på at krisen kommer til å merkes hardere også hos oss. Stigende arbeidsledighet vil være en av de viktigste indikatorene på at mange års ellevill oppgang snur til nedgang. Noen sier at det kan bli like ille som i mellomkrigsårene. Krisen denne gangen kommer likevel til å bli annerledes, blant annet fordi vi har utviklet et samfunn med et helt annet sosialt støtteapparat enn for 70-80 år siden. Men vi kommer til å bli stilt på prøve med hensyn til å gi begrepet solidaritet et menneskelig innhold og ansikt.

Sentralbanksjef Svein Gjedrem har holdt sin årstale. Bare avbrutt av langsomme og velkoordinerte håndbevegelser, hver gang han grep etter vannglasset, ga han en glitrende analyse av den situasjonen verden befinner seg i. Vannet understreket edrueligheten i sentralbanksjefens budskap. Meieribestyrerens sønn fra Finnøy i Ryfylke har god bakkekontakt. Han har gått i en god skole i Finansdepartementet, der de ikke innkaller til fest i utrengsmål.

Sentralbanksjefen hadde et poeng som også er en påminnelse av en annen selvfølgelighet: Når rentenivået går mot null, har ikke sentralbanken flere virkemidler til å stimulere økonomien. Styringsrenten i Norge er nå 2,5, svenskene har senket styringsrenten til 1 prosent og i USA er styringsrenten i området null. Og USA låner penger som aldri før. Det er mye som har svekket amerikansk økonomi; store handelsunderskudd ikke minst som følge av økt oljeimport og oljepris og store oversjøiske kriger i Afghanistan og Irak. Mange land låner nå per definisjon langt over evne. Den som låner seg til fant vil fortsatt ha gjeld.

Men "fremtiden er ikke avlyst". Verden skal gjennom en hestekur, gjennom en lang tunnel, men det kommer å være lys i enden.

Det må være vesentlig mer behagelig å være sentralbanksjef i Norge enn på Island, i USA og i Storbritannia. Finansdistriktet i London - City - kalles nå et Reykjarvik ved Themsen.

Det norske rentenivået er historisk lavt. Sentralbanksjefen anbefaler folk å binde renten. Bankenes tilbud er gode. De fleste regner med at renten skal opp igjen ganske mye. Men foreløpig er det rentefest, men ikke uten en bitter ettersmak, for det eksepsjonelle rentefallet forteller om en økonomi i totalt ulage. Noe av det mest bemerkelsesverdige er å lytte til alle de som er overrasket over at fallet kom så raskt og at det ble så dypt. Vi sa at ingen trær kunne vokse inn i himmelen, men vi trodde mindre og mindre på utsagnet, inntil de største trærene i skogen begynte svaie og falle.

Det finnes sannsynligvis ingen universalrente som er tilpasset nærinslivets behov, boligkjøpernes behov og lystshoppernes behov. Men hvis man tror at nullrente gir forbrukerne gullkort til paradis, finnes det ris bak speilet for å dempe kjøpekraften; økt skatt på bolig, økt formueskatt og økt inntektsskatt. Balansen blir vanskelig å finne i samfunn som er basert på at arbeidsplasser gir etterspørsel og etterspørsel gir arbeidsplasser.

Da det nyrike Olje-Norge hastet mot lånefinansiert juleglede i 1973, skrev Odd Børretzen sin berømte Handelsstandskantate. Den har fått plass i Aschehougs store norgeshistorie, i det tolvte og siste bindet, som tankevekkende nok ved utgivelsen i 1998 ble kalt "Overflod og fremtidsfrykt 1970 -" Børretzens kantate avsluttes slik:

De kan veksle i kassen
i kassen
i kassen
takk skal De ha
halleluja.

Siden kantaten ble utfremført i Sandvika kino i Bærum, er det norske forbruket mangedoblet, og Norge er blitt et av verdens rikeste land.

I advent 2008 lød en annen kantate, med rødgrønn klangbunn: Løp og kjøp, det er jul og fremtiden er ikke avlyst. Avsenderne var statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen.

Som oljenasjon merker vi dramatikken i et prisfall fra nærmere 150 og ned mot 40 dollar per fat. Men hvem er det som har fortalt oss at 40 dollar er en lav oljepris? Det var da oljeprisene nærmet seg 150 dollar det klikket for oss. Vi så frem og ikke tilbake, mente at kostnader ikke spilte så stor rolle, for oljepengene fløt, og Statens pensjonsfond utland (oljefondet) om få år ville bli fylt med 10 000 milliarder kroner.

Nå går veksten i oljefondet langsommere, men det vokser fortsatt, kanskje så mye som med 300 milliarder kroner i kriseåret 2009. Da nærmer fondet seg 3 000 milliarder kroner. Norge er blant verdens heldige unntak med et slikt finansielt grunnlag. Når den norske regjeringen legger 100 nye milliarder kroner på bordet for å bekjempe den økonomiske krisen, kan pengene hentes fra egen pengebinge. Andre land må låne pengene.

Med dagens oljepris må Norge finne seg i at inntektene blir mindre. Det er til å leve med, selv om svenske økonomiprofessorer mener vi steller oss ille fordi vi ikke skrur igjen oljekranene og venter til prisen er gått opp igjen. Det finnes mange land i verden som har glede av dagens oljepris. Hva slags solidaritet ville det være å si nei til salg av norsk olje på dagens betingelser? Svenskene burde ha nok med problemene i Volvo og Saab før de begynner å lære andre nasjonaløkonomi.

Ut av krisen vil det komme mye nytt; en restrukturert finansnæring, en ny oljeindustri, ny energi, en ny bilindustri, en ny flyindustri og en restrukturert offentlig sektor. Den globale økonomien, som har et overnasjonalt format, påkaller korreksjon. Med statsfinansierte krisepakker i de fleste land, ser vi potensialet til et pendelslag fra uansvarlige frie markedskrefter til mer statskapitalisme.

onsdag 11. februar 2009

Regnskur fra regnskogen

Det er kommet for dagen at benkene i 700 venteskur på bussholdeplassene i Rogaland er laget av trevirke fra regnskogen. Det holder ikke. Det er godt å kunne stå i le når man venter på bussen i regnvær, men det er unødvendig å dra til Brasil å hente ipé-tømmer for at man skal kunne sitte tørt og godt. Dette blir snarere et uttrykk for at vi sitter oss - for ikke å si sover oss - til forverring av det globale miljø og klima.

Å sitte i ly for regnet på benker fra regnskogen holder kort og godt ikke vann. I en verden der vi er ekstremt opptatt av global økonomi og åpen konkurranse, må vi ikke bare gi markedskreftene, men også naturen en sjanse.

tirsdag 10. februar 2009

Følg sporene

For meg er dette en ny og spennende måte å kommunisere på. Det har vært en lang reise fra blad, til bok, til blogg. Jeg begynte som journalistlærling i Dagbladet Dagen hos sjefredaktør Arthur Berg i 1968. Det var en spesiell, men god skole. I kontrakten for journalistlærlinger sto det at "journalisten skal lære seg daglig stell av sin skrivemaskin, herunder skifte av fargebånd". Da den manuelle skrivemaskinen ble skiftet ut med den elektriske, trodde vi unge journalister at teknologiens yttergrense var nådd, for ikke å snakke om den dagen da vi fikk en IBM kulehodemaskin med rettetast. Å kunne rette et feilslag på maskinen, var som å lande på månen.

Avisen ga en daglig mulighet til ytring. Årene i Bergens Tidende under sjefredaktør Kjartan Rødland, som lederkommentator, ga mer mest av alle de årene jeg tilbrakte i pressen. Så fulgte den lange perioden i Statoil. I min frie stilling der fikk jeg anledning til å skrive flere bøker. Boken var for meg et spennende medium i den forstand at den ga anledning til utdyping i forhold til den overfladiskhet som etterhvert grep om seg i avisredaksjonene i tabloidiseringens skole.

Nå har jeg havnet på blogg og Facebook. Der ligger nye muligheter for oss som aldri blir lei av å skrive og mene.

Læremestrene og forbildene er yngre enn oss. Da min datter Therese dro til den franske delen av Canada som AFS-student i august 2006, var hun på blogg bare få timer etter at hun hadde sjekket inn hos sin vertsfamilie. Foreldre, familie og venner kunne følge Therese i tekst og bilder gjennom hele det fantastiske året i Canada. Den som reiser har alltid sendt brev hjem. Nå er brevet elektronisk, på sms, e-mail, Facebook og blogg. Kontrasten er et Amerika-brev fra 1954, som min far fikk fra en barndomskamerat som dro over havet. Brevet er skrevet på tynne ark, luftpost, med sirlig skrift og fyllepenn. Blekket har trukket gjennom arkene. For meg er brevet et klenodium. Det er også den gamle reiseskrivemaskinen, som i mange år fulgte meg til mange land, og som nå nyter pensjonisttilværelsen bak en bokhylle i kjelleren. Jeg kommer aldri til å kaste verken Amerika-brevet eller reiseskrivemaskinen. Av og til tar jeg faktisk maskinen frem, bare for å høre lyden av typearmene. Det er lyden av det 20. århundre. Bloggen er bildet av det 21. århundre.

Til dere som leser min nyetablerte blogg, vil jeg si: Følg sporene. Her kommer det til å komme mange ytringer i spennet fra geologi, til teologi, økonomi og god gammellags hverdagsfilosofi.

Velkommen til å følge Bjørnespor...

mandag 9. februar 2009

Fremtiden i vinden

Regjeringen har bestemt at det skal brukes nærmere 1 milliard kroner på utvikling av ny og fornybar energi. Satsingen skal skje gjennom åtte nasjonale sentere. Vindkraft er et av de prioriterte områdene for utvikling av ny energi. Er det noe vi har nok av her i landet er det vind. Det er på høy tid at vi tar den ibruk, slik at vi samtidig med å se værmeldingen med varsel om vindstyrke, kan begynne å telle penger og bedre miljø. Da vi for 20 år siden fant Trollfeltet i Nordsjøen, snakket vi om at utnyttelsen av de store gassressursene krevde at vi temmet Troll og foretok en månelanding. Vi greide det, og gassen i Troll har betydd mye for å bedre Europas energi- og miljøsituasjon.

Nå er tiden kommet til å temme vinden. Gassen og oljen i Troll ble dannet i Juratiden. Naturen var ferdig med prossen for rundt 136 millioner år siden. Naturens store energirikdommer ble liggende i havbunnen inntil menneskene hadde skaffet seg kunnskap og teknologi til å finne og produsere ressursene. De heldige var vår generasjon. Vinden har vært det hele tiden, og den vil være der også etter at olje og gassen tar slutt.

Houston har uten konkurranse kunnet presentere seg som verdens oljehovedstad i mange år. Nå sier byens myndigheter at millionbyen i Texas også har som ambisjon å bli verdens hovedstad for ny energi. Sist sommer besøkte 10 000 mennesker en konferanse og utstilling om vindenergi i Houston. Det er utrolig spennende å følge med i det som skjer i Texas. En av de største satsingene på ny energi skjer i regi av den gamle oljemannen T. Boone Pickens. Det var han som tidlig på 1980-tallet prøvde å overta flere oljeselskaper; Phillips, Gulf og Unocal. Hans store formue er hovedsaklig tjent på olje. Hans liv har vært delt på tre ektefeller. I år fyller han 81. Han har tatt initiativet til å bygge verdens største vindmøllepark i Texas.

Det blåser mye på høyslettene i de vestlige deler av Texas, et av USAs viktigste oljeområder på land. Herfra regner man med å kunne produsere vind som skal dekke fem prosent av elektrisitetsforbruket i delstaten, og 15 prosent av forbruket i Houston.

Når det blåser er det fremtiden og den nye energien som er i vinden. Det gjelder å stå oppreist i stormkastene, og temme naturens enorme krefter. Det kommer til å koste endel, men det kommer ikke til å forurense. Og så kommer det til å gi mye lys og varme og håp for den globale klimapolitikken.

Regjeringens milliardsatsing er bra, men dette må bare være en begynnelse til utvikling av en ny stor energindustri, der Norge har muligheter til å gjøre de sterkeste stormer til mye energi, og slik sett bli blant de ledende teknologi- og miljønasjoner i verden.