Drømmen om Australia

En uke går fort når man har det hyggelig. Slik har min uke vært i Sydney. Nå forlater jeg sommeren og den sørlige halvkule, og drar til vinteren på den nordlige halvkule. Et sted skal man bo. For mitt vedkommende kunne det godt ha vært her. Da jeg var liten, hadde min mor og far nesten bestemt seg for å immigrere til Australia. I siste time falt valget på Norge.

På 1950-tallet hadde det seg nemlig slik at Australia prøvde å rekruttere blant annet fagfolk fra jernbanen. Min far var jernbanemann og en kandidat. Jeg husker brosjyrene og papirene som ble lagt på bordet, og jeg begynte til og med å lese en bok om Australia. Men det ble med tanken og eventyrlysten, og det var kanskje like greit.

Jeg satt forleden på en restaurant og reflekterte over dette sammen med min 19 år gamle datter Therese, og vi var enige om at verden hadde vært veldig annerledes om jeg hadde dratt til Australia som sjuåring. Vi konstaterte begge at vi hadde det veldig greit akkurat som vi hadde det der og da; Therese som student i Sydney, og pappa som besøkende.

Mandag formiddag ruslet jeg med kamera i Darling Harbour; et navn som lyder vennlig og hyggelig, og som er det i virkeligheten og.

Noe av det som imponerer meg med Sydney er renheten og ryddigheten. Det offentlige rom er tilgjengelig på en fin måte. Bruken av kunst er iøynefallende, og bidrar til å øke synsinntrykkene og kvaliteten.

Det et ikke verst å rusle langs kaiene i Darling Harbour en mandag midt i november i godt og vel 20 varmegrader, og innta et dusin østers og et glass lokal hvitvin til lunsj. De fleste av oss bør klare et slikt liv uten ulempetillegg.

Jeg hører at det norske politiske sirkus nå kjører et glansnummer på avgiftene for biodiesel, men bestemmer meg allerede etter første østersen og gi blaffen i hele avgiftsspørsmålet inntil jeg av en eller annen grunn tvinges til å interessere meg for det. Etter landingen på Sola går det vel ikke lenge før jeg må det. Men ikke i dag.

Jeg gleder meg over sommerfuglene i Sydney Wildlife World, og deler med dere et eksemplar, som oppførte seg eksemplarisk foran min kameralinse.

Dernest deler jeg et bilde av et par av min egen generasjon som bidrar sterkt til å gi Darling Harbour sjel en mandag formiddag i november:

Oh darling…!

Lynglimt fra Sydney

Jeg har tilbrakt en flott uke Down Under sammen med min datter Therese, som studerer i Sydney denne høsten. Mandag kveld var vi på toppen av Sydney Tower for å se ”Sydney by night”. Det ble en flott opplevelse da et lyn- og tordenvær feide over byen i løpet av en liten time. Det var mye energi i naturkreftene som viste seg frem på den svarte kveldshimmelen.

Tror du de stenger tårnet når det lyner? var Thereses spørsmål, og en smule bekymring. Lokale eksperter fortalte oss at det skal mye mer til for at adgangen til toppen i det nest høyeste tårnet på den sørlige halvkule blir stengt. Så vi tok heisen opp; vi tok heisene opp, for det må skje i flere omganger når man skal en kvart kilometer til værs. Inne i tårnet er det en ryddig og grei trafikkavvikling. Her er det mange mennesker som vil opp for å se eller for å spise eller begge deler. Kinesere utgjør et markert innslag. De summer i flokk og presser seg mot vinduene med sine små japanske fotoapparater for å feste naturens ville lysshow på kveldshimmelen til den digitale brikke.

Verden er stor og verden er liten. Jeg koster på meg en taxitur fra hotellet til tårnet. ”I dag har jeg vært i Australia i seks måneder og har kvalifisert meg for arbeidstillatelse”, forteller en gledesstrålende taxisjåfør uoppfordret. Aksenten røper at han ikke er australsk. Han er derimot nederlender, oppvokst i Tanzania og advokat med spesialisering i kontraktsrett.

Og så taxi i Sydney?

Bare for å få en fot innenfor i Australia. Dette landet er mannens drøm. Så snart formalitetene er i orden kommer familien etter. Og han er overbevist om at det skal bli advokatpraksis i Australia og.

Hvor kommer passasjeren fra?

Norge?

Mye olje.

Ja.

Mange kontrakter.

Ja.

Mange advokater.

Ja.

Et godt land for advokater?

Et godt land for alle.

Mye olje?

Ja, mye energi.

Jeg går ut av taxien, ser mot tårnets topp og de lekende lyn. Den leken vil jeg ha med meg. Med kamera.

En energisk kveld i Sydney avsluttes på en pizzarestaurant med to unge studentjenter fra det rike oljelandet på den nordlige halvkule.

Hårklipp Down Under

Finnes det vikinger i Norge? Mannen som klipper håret mitt i et stort kjøpesenter på en undergrunnsstasjon i Sydney i Australia spør. Jeg befinner med både Down Under og under gateplan. Det er tidlig mandag morgen. Millionbyen er travel, men prisen for hårklipp er akseptabel: 10 dollar for håret, 2 dollar for trimming av buskete øyebryn. Det blir drøye 60 kroner til sammen, mer enn 300 kroner billigere enn hjemme i Stavanger.

Jeg finner frem mine australske penger; dollarsedler med et lite gjennomsiktig felt nede i hjørnet. Fine og slitesterke sedler. Har du norske penger med deg? spør mannen med saksen videre. Han har aldri vært i Norge og langt mindre sett en norsk pengeseddel. Men så er heller ikke den norske kronen en verdensvaluta, bortsett fra at den er sterk. 5,22 betaler jeg for den australske dollaren. Norske penger har jeg ikke i lommeboken. Jeg har plastkort. Det er uinteressant, for de ser like ut kloden over; Visa og MasterCard.

Det føles langt vekke hjemmefra å være Down Under. Flyreisen fra Stavanger tok 24 timer. Og frem og tilbake er fortsatt like langt. Men det er hyggelig å være her for å besøke min datter Therese, som studerer i Sydney.

Det går mot sommer her nå. Gradestokken stiger. Det varsles om temperaturer godt over 30 grader. Sommeren er på vei Down Under.

Her lever norske studenter et godt liv, som i alle fall i matveien blir enda bedre med en far på besøk fra Norge.

Vi har spist noen gode måltider sammen; Therese og jeg og hennes venninner Helene og Anna. Søndag kveld spiste vi middag i Sydney Tower, 250 meter over bakken. En klar novemberkveld med et fantastisk rundstue fra restauranten, som spinner rundt tårnets akse, og som dermed gir oss Sydney og omland i 360 grader. Tårnets topp er 305 meter over bakken. Dette er det nest høyeste tårnet på den sørlige halvkule, bare slått med 23 meter av tårnet i Auckland på New Zealand, som rager 328 meter over bakken.

Når maten og vinen i tillegg er velsmakende, er det bare en opptur å snurre rundt en kvart kilometer oppe i luften, og se ned på flyene som går ned for landing på Sydneys internasjonale flyplass.

En ny stemme for håp, tro og fremtid

Tildelingen av Nobelprisen til Barack Obama uttrykker på en måte verdens desperasjon; finne en vei ut av krigene, konfliktene og klimakrisen.

I president Obama har verden funnet en stemme som er annerledes. Det er tent et håp og skapt tro. Om John McCaine og Sarah Palin hadde vunnet presidentvalget, ville ingen av de to kommet i nærheten av å bli vurdert som kandidater av Nobelkomiteen.

Man kan gjerne si at Obama anvender en retorikk som går hjem hos Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland.

Ohamas retorikk har røtter i den korte Kennedy-tiden i Det Hvite Hus; We are going to the Moon - og Ich bin ein Berliner.

Barack Ohama fører et språk som treffer menneskers hjerter; skaper tro og håp.

Mye gjenstår å se og enda mer er ugjort. Obama snakker om en ny kurs og at vi kan velge å gå i nye retninger. Nobel-tildelingen er kanskje prematur, men den er likevel like dristig som den er forutsigbar.

Jeg mottok nyheten om tildelingen av Nobels frespris til Obama på rom 410 på Westin Hotel i Calgary. Det var en nyhet det var verd å ha klokken på ringing for. Da klokken slo 11.00 i Oslo, passerte den tre midt på natten her.

Jeg velger å glede meg mer over enn å problematisere tildelingen. Nå har Ohama fått enda mer å strekke seg etter, ikke bare på vegne av de som har valgt ham, men på vegne av oss alle, som deler denne truede kloden.

Historisk klimaavtale undertegnet i Calgary

Ordførerne i noen av verdens viktigste energibyer undertegnet torsdag 8. oktober en avtale som forplikter byene til å redusere utslippene av klimagasser med 80 prosent i 2050. Avtalen ble undertegnet i den kanadiske energihovedstaden Calgary av blant andre vertsbyens ordfører Dave Bronconnier og Stavangers ordfører Leif Johan Sevland.

Ordfører Bronconnier betegnet seremonien som et historsk øyeblikk, og sa at avtalen er et viktig skritt for å redusere de globale klimautslippene, og for å bedre livskvaliteten for de vel seks milliarder mennesker som i dag bor på kloden. I 2050, da avtalens radikale klimamål skal være oppfylt, antas det bo ni milliarder mennesker på jorden. Under det årlige møtet til World Energy Cities Partnership her i Galgery har ordførerne i verdens ledende energibyer - som for alle praktiske formål i hovedsak betyr at de lever av olje og gass - blitt fortalt at en fortsettelse av dagens utvikling uten radikale tiltak, vil bety at de menneskene som lever i 2050, vil ha behov for tre kloder for å sikre en bærekraftig tilværelse.

Ordfører Dave Bronconnier (til høyre) i Calgery og ordfører Leif Johan Sevland i Stavanger undertegner avtalen som forplikter noen av verdens mest sentrale oljebyer til å arbeide for radikale kutt i utslipp av klimagasser, (Foto Bjørn Vidar Lerøen)





Galgery-avtalen blir et viktig innspill til det globale toppmøtet om klima i København i desember i år. Det er en entydig erkjennelse blant ordførerne i verdens energibyer at det må treffes radikale tiltak for å snu den globale klimautviklingen. Energisparing, satsing på fornybar energi og økt innsats for miljøvennlig utvinning og bruk av olje og gass fremheves som de mest sentrale elementer i kampen mot klimaødeleggelsene.

Felles for de som deltar på energitoppmøtet i den kanadiske energihovedstaden i denne uken er at ingen ser en snarvei ut av olje- og gassalderen. I provinsen Alberta vurderes forekomstene av oljesand til å være like store som Saudi-Arabias oljereserver. Toppfolk fra oljeindustrien har denne uken fortalt utsendingene fra verdens energibyer at halvparten av de tilgjengelige oljereservene utenfor land med statsoljeselskaper - som i hovedsak betyr OPEC - ligger i Albertas oljesand. Millionbyen Calgery på den kanadiske prærien - med de majestetiske Rocky Mountains i ryggen - står og faller med oljesanden. Det kanadiske oljeselskapet Encana, som solgte sinedypvannsblokker i Mexicogolfen til Statoil - bygger nå byens høyeste skyskraper her i Calgery.

Den gamle Gullfakssjefen Lars Christian Backer er blitt sjef for StatoilHydro i Canada. Her har han nå ansvaret for å bygge ut reserver i oljesand - 2,2 milliarder fat - som er like mye som de opprinnelige reservene i Gullfaks.

At en klimaavtale undertegnes i verdens desiderte hovedstad for oljesand er ikke uten interesse. Men heller ikke uten forpliktelser.

Debatten om oljen mangler energi

Det står dårlig til med debatten om Norges viktigste næringsvei; olje- og gassvirksomheten på kontinentalsokkelen. Stavanger Aftenblad har gitt et viktig bidrag til større åpenhet ved å avsløre at Olje- og energidepartementet har nektet Oljedirektoratet å offentliggjøre sine scenarioer. Jeg ble bedt av Aftenbladet om å gi en kommentar til dette, og dette ga meg en anledning til å reflektere over noe som etter manges mening et viktig samfunnsanliggende. Jeg inviterer deg til å lese intervjuet her.

Jeg har også kommentert mangel på åpen oljedebatt i min petroLerøen-spalte i offshore.no. Denne kommentaren kan du lese her.

Debatten om oljen mangler energi. Det har vi heldigvis anledning til å gjøre noe med.

Når fanger slippes fri med pass

De færreste - om noen i det hele tatt - vil skjønne norske myndigheter, når en person som er dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring, får utstedt nytt pass. Inndragelse av pass bør være en selvfølgelig del av frihetsberøvelsen.

En rettsstat skal behandle sine innsatte på en human måte. Det betyr imidlertid ikke at de skal få anledning til å forlate landet, og komme hjem igjen når det måtte passe, slik vi nå har fått et alarmerende eksempel på.

Det er ikke det minste rart at offerets pårørende føler seg krenket når fanger slippes på permisjon med pass.