Fremskrittpartiet har i sin vekst til å bli landets største opposisjonsparti og ikke-sosialistiske parti hentet støtte fra mange kretser, også i bemerkelsesverdig omfang fra verdikonservative kristne. Miljøene rundt den ultrakonservative NORGE IDAG og den konservative Dagen lukter FrP lang vei. Nå blir det interessant å se hvor langt beundringen for Siv Jensen rekker etter at Fremskrittspartiet på sitt landsmøte har vedtatt å programfeste rett til aktiv dødshjelp. Kriteriene skal i følge partiet være strenge, men en viktig barriere er likevel brutt.
Hva skal vi tilby mennesker som nærmer seg livets endestasjon; en avkortet reise eller omsorgsfullt følge de siste vanskelige skritt og pust? Ikke på noe stadium i livet stilles vi overfor en større prøve til å vise medmenneskelighet enn nettopp her.
Motspørsmålet er om det er medmenneskelig å nekte hjelp til et medmenneske som ber om å få avkortet sine lidelser.
Men tyngdepunktet ligger i livets hellighet og ukrenkelighet, og i Bibelens ord om å ta seg av de svake og, gråte med de gråtende og lide med de lidende.
Hvis Fremskrittspartiet beholder sin støtte hos konservative kristne, er det et under som ligger langt utenfor det bibelske format.
lørdag 23. mai 2009
fredag 22. mai 2009
Epoke og ikke episode
20. mai var det 10 år siden Norsk Oljemuseum ble åpnet. Jeg har hatt gleden av å være med i dette store og viktige prosjekt fra plan til virkelighet. Under 10 års-markeringen i oljemuseet holdt jeg denne talen:
I år er det 40 år siden Ekofisk ble funnet. En oljehistorie startet. 30 år senere åpnet vi Norsk Oljemuseum. En ung oljenasjon etablerte en nasjonal institusjon som kunne være med å gi liv og innhold til den viktigste formuleringen i Stortingsmelding nr. 25 fra 1973-74; sørge for at oljevirksomheten blir en epoke og ikke en episode. Det er i dette, og i et enda videre tidsperspektiv, Norsk Oljemuseum er etablert, og skal utvikles. Det er mitt forslag og min gave til Norsk Oljemuseet; ta dette sitatet i bruk som en overordnet overskrift: Epoke og ikke episode.
I år er det også 150 år siden en mann iført flosshatt med 500 lånte dollar i lommen sto ved et enkelt boretårn i trevirke i Titusville i Pennsylvania og ble den industrialiserte oljevirksomhetens far; oberst Ewin Drake. Han kalte seg oberst, men var det slett ikke. Tittelen ble tatt i bruk for å styrke kredittverdigheten. I Norge lette man på denne tiden ikke etter olje, men etter seilende farkoster som kunne frakte utvandrere til drømmelandet på andre siden av det store hav i vest.
Nordmenn seiler fortsatt mot vest, ikke fattige utvandrere som søker bedre kår, men vi seiler overskudd av vår oljerikdom på store tankskip, og bidrar avgjørende til energisikkerhet i verdens mest energiforbrukende nasjon.
For 40 år siden kom Nordsjøens oljepionerer med erfaring fra landoperasjoner og grunt vann i USA. Nå er Statoil blant de ledende på det dypeste vann i Gulf of Mexico.
Det har skjedd noe med den lille nasjonen langt mot nord i Europas utkant. Oljen har blitt en del av vår hverdag og den har gjort noe med oss. Den er verd et museum.
Vi har ikke så mange gamle gjenstander å vise frem, men vi har en historie å fortelle, som dypest sett handler om menneskehetens felleseie. De fundamentale spørsmål her gjelder intet mindre enn hvordan jorden ble til, hvordan vi finner og utnytter naturressurser og hvordan vi tar vare på det Erik Bye synger om; den lille blå, den minste av dem alle.
Oljen har skapt og formet det industri- og teknologisamfunn vi kjenner i dag. Oljen fikk biler til å rulle og fly til å lette og oljen skapte lys til de som satt i mørke, varme til de som frøs og kulde til de som svettet. Oljen erstattet seil og kull på sjøen, men vi er ikke ferdige med vinden og kullet.
Hadde man sittet på en benk på Kjerringholmen i etpar hundre år, ville man ha blitt øyenvitne til følgende begivenheter. Det første emigrantskipet Restauration som seilte ut fjorden, Ekofisktanken som ble slept ut, den første borerigg Ocean Traveler som ankom, den første Condeep – Beryl A – som slept til havs, og mange flere av havets skyskrapere: I dag ser vi verdens første havvindmølle der ute i Åmøyfjorden.
Den som med sitt indre blikk har sett og ser alle disse begivenheter vil si: Jo, dette er vår historie. Det et ulike historieavsnitt som dreier seg om mennesket trang til utforskning, og det er ulike historier om teknologiutvikling.
Linjen fra bildet av Ocean Traveler til havvindmøllen blir særlig spennende, fordi det forteller oss om en retning i energisamfunnet; den spede overgang fra hydrokarbonsamfunnet til et samfunn som gradvis skaffer seg mer bærekraftig energi. Vi er ikke her for å skamme oss over oljen, men for å minne hverandre om at vi trenger mer fornybarhet og mindre forurensning. Også disse utfordringer skal et dynamisk oljemuseum fange, og vi må i dette hus våge å spisse problemstillinger som er knyttet til de globale utfordringer.
Når vi ser på det 150 år gamle bildet av oberst Drake i flosshatt og alle hans etterkommere, melder det seg i lys av den globale agenda ett spørsmål: Er de gårsdagens menn?
Oljen kommer til å bli enda mer utfordret og problematisert enn hva debatten gir inntrykk av i dag, men veien til alternativene er lang. Oljen vil være med oss lenge.
Vi realiserte drømmen om et oljemuseum, og den drømmen holder vi fast ved i erkjennelsen av at oljen er et avgjørende fundament for der vi er i dag og dit vi beveger oss.
Gratulerer med dagen.
søndag 19. april 2009
Martin og det som betyr noe
Aker-saken har ikke noen betydning for folk i gata, sier Arbeiderpartiets avgående partisekretær Martin Kolberg.
Nei, hvorfor skulle folk flest bry seg om at staten bruker 4,8 milliarder kroner for å bli tilskuer til superkapitalisten Røkkes selskapslek.
Takk for orienteringen, Martin.
Nei, hvorfor skulle folk flest bry seg om at staten bruker 4,8 milliarder kroner for å bli tilskuer til superkapitalisten Røkkes selskapslek.
Takk for orienteringen, Martin.
onsdag 8. april 2009
Martin og påskelammene
Påsken er oppstandelse og liv. Påskelammene er et sikkert tegn. I dag har Martin og jeg vært på Utstein Kloster; for å se på lammingen. På denne store gården kommer det mange lam til verden; mere enn tusen før dette vårens vakre eventyr av liv er over. På Utstein Kloster er min gode venn Elin Schanche sauenes og lammenes beste venn. Her fødes nytt liv nærmest på samlebånd, med kjærlig omtanke for hver lam.Martin blir 14 år i juni. Han har Downs Syndrom, og er en kjempekjekk gutt med stor oppside. Han hadde gledet seg i dagevis til å se lammene, men han var ikke lenge i sauehuset, for lydene ble for mange og for sterke. Det var kjekkere å sitte på kjøkkenet hos Elin og drikke brus.
Men vi fikk et fint bilde av Martin og et nyfødt lam.
Da vi kom hjem og så på bildene, hadde Martin en kommentar: Så lite var lammet, ikke større enn en pusekatt.
Men et nytt liv var kommer til verden.
God påske fra Martin og pappa.
tirsdag 7. april 2009
Har vi energi til å komme oss gjennom krisen?
I slutten av mars ble jeg invitert til å holde foredrag på generalforsamlingen i næringsforeningen i Stavanger. Tittelen på foredraget var: Har vi energi til å komme oss gjennom krisen? Mine blogger er vanligvisw korte, men denne blir et unntak, og et tilbud til de som trenger lesestoff i påsken:
Alle gleder seg – noen øyensynlig litt mer enn andre – over at regjeringen i den nasjonale transportplanen vil bruke 322 milliarder kroner i samferdselssektoren. For å spørre i det stavangerske revyspråk: Er det mye det, i en nasjon som egentlig er så rik at den ikke får utgiftene til å strekke til? Vel, det kommer helt an på hva man sammenligner med. La meg gi dere noen eksempler:
I 2008 tapte det norske oljefinansierte Pensjonsfond Utland 633 milliarder kroner. Det er for alle praktiske formål nesten dobbelt så mye som staten nå skal investere i samferdsel, og noen spør: Hvorfor ble det ikke investert mer i samferdselssektoren tidligere? Det ville bidratt til en mer diversifisert risikoprofil i forvaltningen av petroleumsformuen.
633 milliarder kroner representerer omkring halvparten av Statfjord-feltets akkumulerte brutto produksjonsverdi fra produksjonsstarten på Statfjord A-plattformen 24. november 1979 og til dato.
Så kan man naturligvis innvende at 633 milliarder kroner kun er et tap på papiret, fordi verdiene ikke er realisert. Det er korrekt. Men det overflødiggjør likevel ikke spørsmålet om pengene kunne vært investert annerledes, for eksempel i infrastruktur i det norske samfunn.
Enda et synspunkt vil være at nå er aksjer på billigsalg verden over, og den norske stat har en unik mulighet til å skaffe seg verdipapirer med et stort potensial for verdiøkning.
Det er for øvrig interessant å merke seg at de som har forvaltet den norske petroleumsbaserte finansformuen til en svimlende minusavkastning har fått skyhøye bonuser, mens Statoils to første konsernsjefer måtte fratre grunnet – det som i denne sammenheng blir et musepiss – av kostnadsoverskridelser. Det betyr i klartekst at vi stiller strengere krav til forvaltning av petroleumsformuen enn til forvaltning av finansformuen.
Når vi produserer olje og gass kan vi konverter petroleumsformue til tre ting: Forbruk, finansformue eller infrastruktur.
Få uker før den nasjonale transportplanen ble lagt frem innrømmet samferdselsminister Liv Signe Navarsete at Norge har sakket akterut i forhold til andre land når det gjelder satsing i samferdselssektoren, og hun uttalte:
”På grunn av oljen har vi i mindre grad enn andre sett behov for å oppgradere infrastrukturen.
Hvordan er det mulig for en politiker å mene dette i et land som i Kirkens språkdrakt må kunne sies å ”flyte av melk og honning”, eller som Kirken nå misliker ”flyter av olje og penger”?
Samme dagen som statsråd Navarsete kom med sine uttalelser om den forsømte samferdselssektor, la Petoro frem sitt resultat for 2008. En sjekk på 155 milliarder kroner ble oversendt Finansdepartementet. Samme dag raste en stein – stor som et hus – ned fra fjellsiden i Gulen, og sperret E39, Europaveien mellom Ålborg og Trondheim, i flere dager.
Jeg velger å oppfatte statsråd Navarsete slik at oljevirksomheten har skapt så mye sysselsetting at det ikke har vært behov for mer, eller at det ikke har vært ledig kapasitet til å sette inn i andre sektorer. I nedgangstider kan og må vi tenke annerledes. I et marked med avtagende etterspørsel etter arbeidskraft, vil lønns- og prismekanismene benyttes til å stimulere innenlandsk aktivitet. Der er vi nå. Vi har behov for å skape sysselsetting for å bekjempe arbeidsledighet. Vi kan bygge veier, broer og tunneler med mindre fare for inflasjon. Forleden dag fikk jeg en melding fra en venn i Amerika. I gamle dager kom nytt fra Amerika på flortynne papirer i flortynne konvolutter påstemplet ”air mail”. I dag kommer meldingene på Facebook. Min venn hadde hørt finanskrisen omtalt slik i en nyhetssending: ”This is not a recession - its a pre-boom." Eller for å si det med BP-sjefen Tony Hayward: ”The future is not canselled.”
Det er mange som krisemaksimerer. Jeg spør: Har vi energi til å komme oss gjennom krisen? Svaret er ubetinget ja. Mitt utgangspunkt er at vi skal gjennom krisen, og at Norge har fortrinn til kriseløsninger som de aller fleste nasjoner vil misunne oss. Men jeg tror at vi skal være forberedt på og hilse velkommen store endringer.
Jeg ønsker å legge på plass noen historiske byggeklosser som premisser for å diskutere spørsmålet som ligger i foredragets tittel.
Det er i år 40 år siden Ekofisk ble funnet og Norge ble oljenasjon. Da var oljeprisen mellom to og tre dollar per fat, og vi trodde at tidsperspektivet var 15-20 år og formatet var å dekke Norges eget oljeforbruk i disse årene.
Da vi kjørte i gang Statfjord for 30 år siden steg oljeprisene, norsk oljeeksport ble mye større enn forventet, gass fikk en verdi, Norge ble rik og vi trodde at det ikke var grenser for hva markedet ville betale for oljen og gassen. Glem ikke at Statfjord-gassen oppnådde verdens høyeste gasspris, til president Reagans store bekymring.
Har vi glemt oljeprisfallet i 1986, 10 dollar per fat, og presset for å få utbyggingskostnadene ned? Har vi glemt all den fantastiske teknologien det ga oss? Har vi glemt prisoppgangen som kom få år etter?
Har vi glemt at oljeprisene på nytt falt til 10 dollar i 1998, og at The Economist skrev at vi måtte være forberedt på leve lenge med oljepriser på tre til fem dollar per fat? Verden druknet i olje. Oljeselskapene fikk panikk og gikk til masseoppsigelser. Hele årskull ble skremt bort fra realfagene.
I 1986 og 1998 sto oljeselskapene og leverandørindustrien sammen om å redusere kostnader og finne på smarte løsninger, og verden gikk videre.
I 2007 var oljeprisen steget til 70 dollar per fat. Sommeren 2008 var prisen kommet opp i det dobbelte, med en topp på 147 dollar. Så kom et mer dramatisk oljeprisfall enn vi har sett noen gang i historien. I løpet av få måneder stupte oljeprisen med 100 dollar, og prisen er nå tilbake på rundt 50 dollar per fat, etter faktisk å ha vært under 40.
La oss ta dette i langsom kino: Hvem er det som har overbevist folk om at 50 dollar per fat er en lav oljepris? Og hvem var det som fikk folk til å tro at 150 dollar per fat var en oljepris under varig vern? Problemet er knyttet til at oljeprisen gikk så raskt opp. Prisoppgangen virket berusende og bedøvende på hele industriens aktsomhet. Altfor mange trodde at det ville fortsette slik. Leverandørindustrien fikk en historisk sjanse til å skru opp prisene. I årevis har de klaget over at det er oljeselskapene som har stukket av med størstedelen av kaken. Da Helge Lund ble ansatt som konsernsjef i Statoil i 2004 var jeg den første som fikk snakke med ham da han kom ut fra styrerommet. Jeg laget et intervju med ham til internavisen, og der uttalte han at han som sjef for AkerKværener, altså som leverandør, hadde levd mye nærmere de røde tall enn det oljeselskapene noen gang kommer til å gjøre. Nå er oljeselskapene bekymret over kostnadene, og vender seg mot leverandørindustrien, og ber om at de slutter å skrive regninger med gaffel.
Norsk økonomi og sysselsetting er sterkt eksponert mot olje. Diversifisering peker seg derfor ut som et klart mål. I de 40 årene som har gått siden vi fant Ekofisk, har vi opplevd store svingninger i oljeprisene, og gjennomlevd flere oljekriser. Det vi opplever nå er imidlertid langt mer enn en oljekrise. Det er en fundamental global økonomisk krise.
Norge står bedre rustet til å håndtere krisen enn de aller fleste nasjoner. Vi kan med fornuftig virkemiddelbruk komme styrket ut av krisen. Vi må ikke glemme at den opprinnelige tanke bak oljefondet var å etablere en buffer mot variasjoner i oljepriser, slik at tilsiget av oljepenger i fastlandsøkonomien kunne være en jevn strøm.
Vi står denne gangen overfor en langt mer omfattende krise enn det vi opplevde da oljeprisene falt i 1986 og 1998. Krisen nå har rammet finansnæringen, bilindustrien, flyindustrien, turistnæringen, media og stort sett hele industrien.
Jeg er overbevist om at dette kommer til å føre til en massiv restrukturering. Vi ser sporene i finansnæringen og i bilindustrien. Jeg tror også at krisen vil føre til en fornyelse og effektivisering av offentlig sektor.
Oljeindustrien er også sterkt berørt. Her kommer det til å skje mye. Oljekrisene i 1986 og 1998 produserte drivstoff til restrukturering; oppkjøp og fusjoner av typen Exxon og Mobil til ExxonMobil, Elf, Total, Fina til Total, BP Amoco til BP, Conoco og Phillips til ConocoPhillips og i etterkant Statoil og Hydro til StatoilHydro, det som nå kommer til å hete Statoil asa. Underveis ble også Saga Petroleum slukt av Hydro og byttet delt med Statoil.
Hva står vi overfor nå?
En av de mest interessante nyheter på lenge er avtalen mellom Venezuela og Russland om etablering av et nytt globalt oljeselskap. Det kan bli et selskap med en betydelig størrelse.
Jeg tror at avtalen mellom Venezuela og Russland om et nytt globalt oljeselskap kan friste til flere gigantfusjoner. Hva med Shell og BP eller Chevron og ConocoPhillips? Dagens industristruktur er i oppbrudd, og fremtiden tilhører OPEC.
Omkring 80 prosent av verdens kjente oljereserver ligger i de land som er medlemmer av OPEC. Kartellets medlemsland står imidlertid ikke for mer enn vel 40 prosent av verdens oljeproduksjon. Dette misforhold vil gradvis bli korrigert. En større del av verdens daglige oljeforbruk vil måtte dekkes av OPEC, og dette vil gi kartellet større makt. Samtidig vil de multinasjonale oljeselskapene føle mer avmakt, og de må forberede seg på å produsere mer på OPECs betingelser dersom de vil opprettholde sin produksjon og sin status og posisjon som oljeselskaper. Dette taler for en sanering; færre og større selskaper.
Denne utvikling kommer også til å påvirke Norge. Mange av oljemyggene kommer til å forsvinne. Det vil først og fremst bli merkbart i Stavanger.
I dag morges hadde jeg besøk av Konrad B. Knudsen på mitt kontor. Vi snakket om gamle dager og om Stortingsmelding nr. 25 (1973-74) om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn, foredratt, som det sto i meldingene om proposisjonene i gamle dager, av statsråd Per Kleppe.
Det er noen sentrale poenger i den meldingen som fortsatt har gyldighet. Mitt første poeng derfra er at meldingen slår fast at vi må sørge for at oljevirksomheten blir en epoke og ikke en episode. Det har vi sørget for.
Dernest slår regjeringen Bratteli II i meldingen fast at oljeinntektene skal brukes til å skape et ”kvalitativt bedre samfunn”. Det har vi også langt på vei gjort, men vi har likevel tatt altfor lite i på sentrale områder som utdannelse og forskning. Vi har lenge snakket om kunnskapssamfunnet, men på samme måte som statsråd Navarsete innrømmer at vi er akterutseilt på veibygging, er det også akterutseilt av land uten oljepenger på kunnskap og forskning. Når vi ser hvor lett det er å tape 633 milliarder kroner i et urolig marked, er kanskje tiden inne til å putte mer av oljepengene inn i et kunnskaps- og forskningsløft.
Jeg har merket meg at Hallvard Ween vil bruke 1/3 av Petoros overskudd til å utvikle en grønn petroleumsnæring. Nå er det nok slik at Petoros netto kontantstrøm er en del av skattesystemet. Presset må øves mot de sentrale myndigheter i Oslo.
Jeg ønsker avslutningsvis å dele med dere et ord fra Johannes evangelium 3,8: ”Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen”.
Kappløpet for å finne den nye energien er i full gang. Vinden er et åpenbart alternativ. Bølge, sol, bio og geo er andre alternativer. Regjeringen vil bruke nærmere en milliard til satsing på ny energi de neste åtte årene. Det er en skam. beløpet burde være minst ti ganger større, ideelt sett femti til hundre ganger større.
I 1972 lykkes Stavanger over alle grenser med kampskriftet ”Stavanger er stedet”. Bergen og Trondheim ble utmanøvrert i kampen om hovedkontorene for Statoil og Oljedirektoratet. Stavanger etablerte seg med voldsom tyngde som Norges oljehovedstad, og har også fått en sterk posisjon som oljeby i globalt format.
Nå er det må en måte duket for omkamp. Jeg lar evangelisten Johannes minne oss om at vinden blåser mange steder, og den blåser dit den vil. Kampen om vindkraften er en helt annen kamp enn kampen om oljen.
Men har Stavanger og regionen en fremtid? Definitivt. Se på Houston. Byens myndigheter sier at målet er at Houston skal komme til å bli omtalt som verdens energihovedstad med like stor selvfølgelig som byen er omtalt som verdens oljehovedstad.
La meg si det slik: Stavanger er fortsatt stedet for de som vil, og de som vil, får det også til.
Nå gjelder det å la ideene få blomstre og makten samlet for felles mål.
Vi besitter så store ressurser at vi på nytt burde få folk til å snu seg etter oss på gaten å si:
Look to Norway – look to Stavanger.
Siden jeg trakk inn evangelisten Johannes i den historie jeg har fortalt dere i kveld, kan det vel passe seg å avslutte med å si:
Gå i fred og skap energi med glede.
Alle gleder seg – noen øyensynlig litt mer enn andre – over at regjeringen i den nasjonale transportplanen vil bruke 322 milliarder kroner i samferdselssektoren. For å spørre i det stavangerske revyspråk: Er det mye det, i en nasjon som egentlig er så rik at den ikke får utgiftene til å strekke til? Vel, det kommer helt an på hva man sammenligner med. La meg gi dere noen eksempler:
I 2008 tapte det norske oljefinansierte Pensjonsfond Utland 633 milliarder kroner. Det er for alle praktiske formål nesten dobbelt så mye som staten nå skal investere i samferdsel, og noen spør: Hvorfor ble det ikke investert mer i samferdselssektoren tidligere? Det ville bidratt til en mer diversifisert risikoprofil i forvaltningen av petroleumsformuen.
633 milliarder kroner representerer omkring halvparten av Statfjord-feltets akkumulerte brutto produksjonsverdi fra produksjonsstarten på Statfjord A-plattformen 24. november 1979 og til dato.
Så kan man naturligvis innvende at 633 milliarder kroner kun er et tap på papiret, fordi verdiene ikke er realisert. Det er korrekt. Men det overflødiggjør likevel ikke spørsmålet om pengene kunne vært investert annerledes, for eksempel i infrastruktur i det norske samfunn.
Enda et synspunkt vil være at nå er aksjer på billigsalg verden over, og den norske stat har en unik mulighet til å skaffe seg verdipapirer med et stort potensial for verdiøkning.
Det er for øvrig interessant å merke seg at de som har forvaltet den norske petroleumsbaserte finansformuen til en svimlende minusavkastning har fått skyhøye bonuser, mens Statoils to første konsernsjefer måtte fratre grunnet – det som i denne sammenheng blir et musepiss – av kostnadsoverskridelser. Det betyr i klartekst at vi stiller strengere krav til forvaltning av petroleumsformuen enn til forvaltning av finansformuen.
Når vi produserer olje og gass kan vi konverter petroleumsformue til tre ting: Forbruk, finansformue eller infrastruktur.
Få uker før den nasjonale transportplanen ble lagt frem innrømmet samferdselsminister Liv Signe Navarsete at Norge har sakket akterut i forhold til andre land når det gjelder satsing i samferdselssektoren, og hun uttalte:
”På grunn av oljen har vi i mindre grad enn andre sett behov for å oppgradere infrastrukturen.
Hvordan er det mulig for en politiker å mene dette i et land som i Kirkens språkdrakt må kunne sies å ”flyte av melk og honning”, eller som Kirken nå misliker ”flyter av olje og penger”?
Samme dagen som statsråd Navarsete kom med sine uttalelser om den forsømte samferdselssektor, la Petoro frem sitt resultat for 2008. En sjekk på 155 milliarder kroner ble oversendt Finansdepartementet. Samme dag raste en stein – stor som et hus – ned fra fjellsiden i Gulen, og sperret E39, Europaveien mellom Ålborg og Trondheim, i flere dager.
Jeg velger å oppfatte statsråd Navarsete slik at oljevirksomheten har skapt så mye sysselsetting at det ikke har vært behov for mer, eller at det ikke har vært ledig kapasitet til å sette inn i andre sektorer. I nedgangstider kan og må vi tenke annerledes. I et marked med avtagende etterspørsel etter arbeidskraft, vil lønns- og prismekanismene benyttes til å stimulere innenlandsk aktivitet. Der er vi nå. Vi har behov for å skape sysselsetting for å bekjempe arbeidsledighet. Vi kan bygge veier, broer og tunneler med mindre fare for inflasjon. Forleden dag fikk jeg en melding fra en venn i Amerika. I gamle dager kom nytt fra Amerika på flortynne papirer i flortynne konvolutter påstemplet ”air mail”. I dag kommer meldingene på Facebook. Min venn hadde hørt finanskrisen omtalt slik i en nyhetssending: ”This is not a recession - its a pre-boom." Eller for å si det med BP-sjefen Tony Hayward: ”The future is not canselled.”
Det er mange som krisemaksimerer. Jeg spør: Har vi energi til å komme oss gjennom krisen? Svaret er ubetinget ja. Mitt utgangspunkt er at vi skal gjennom krisen, og at Norge har fortrinn til kriseløsninger som de aller fleste nasjoner vil misunne oss. Men jeg tror at vi skal være forberedt på og hilse velkommen store endringer.
Jeg ønsker å legge på plass noen historiske byggeklosser som premisser for å diskutere spørsmålet som ligger i foredragets tittel.
Det er i år 40 år siden Ekofisk ble funnet og Norge ble oljenasjon. Da var oljeprisen mellom to og tre dollar per fat, og vi trodde at tidsperspektivet var 15-20 år og formatet var å dekke Norges eget oljeforbruk i disse årene.
Da vi kjørte i gang Statfjord for 30 år siden steg oljeprisene, norsk oljeeksport ble mye større enn forventet, gass fikk en verdi, Norge ble rik og vi trodde at det ikke var grenser for hva markedet ville betale for oljen og gassen. Glem ikke at Statfjord-gassen oppnådde verdens høyeste gasspris, til president Reagans store bekymring.
Har vi glemt oljeprisfallet i 1986, 10 dollar per fat, og presset for å få utbyggingskostnadene ned? Har vi glemt all den fantastiske teknologien det ga oss? Har vi glemt prisoppgangen som kom få år etter?
Har vi glemt at oljeprisene på nytt falt til 10 dollar i 1998, og at The Economist skrev at vi måtte være forberedt på leve lenge med oljepriser på tre til fem dollar per fat? Verden druknet i olje. Oljeselskapene fikk panikk og gikk til masseoppsigelser. Hele årskull ble skremt bort fra realfagene.
I 1986 og 1998 sto oljeselskapene og leverandørindustrien sammen om å redusere kostnader og finne på smarte løsninger, og verden gikk videre.
I 2007 var oljeprisen steget til 70 dollar per fat. Sommeren 2008 var prisen kommet opp i det dobbelte, med en topp på 147 dollar. Så kom et mer dramatisk oljeprisfall enn vi har sett noen gang i historien. I løpet av få måneder stupte oljeprisen med 100 dollar, og prisen er nå tilbake på rundt 50 dollar per fat, etter faktisk å ha vært under 40.
La oss ta dette i langsom kino: Hvem er det som har overbevist folk om at 50 dollar per fat er en lav oljepris? Og hvem var det som fikk folk til å tro at 150 dollar per fat var en oljepris under varig vern? Problemet er knyttet til at oljeprisen gikk så raskt opp. Prisoppgangen virket berusende og bedøvende på hele industriens aktsomhet. Altfor mange trodde at det ville fortsette slik. Leverandørindustrien fikk en historisk sjanse til å skru opp prisene. I årevis har de klaget over at det er oljeselskapene som har stukket av med størstedelen av kaken. Da Helge Lund ble ansatt som konsernsjef i Statoil i 2004 var jeg den første som fikk snakke med ham da han kom ut fra styrerommet. Jeg laget et intervju med ham til internavisen, og der uttalte han at han som sjef for AkerKværener, altså som leverandør, hadde levd mye nærmere de røde tall enn det oljeselskapene noen gang kommer til å gjøre. Nå er oljeselskapene bekymret over kostnadene, og vender seg mot leverandørindustrien, og ber om at de slutter å skrive regninger med gaffel.
Norsk økonomi og sysselsetting er sterkt eksponert mot olje. Diversifisering peker seg derfor ut som et klart mål. I de 40 årene som har gått siden vi fant Ekofisk, har vi opplevd store svingninger i oljeprisene, og gjennomlevd flere oljekriser. Det vi opplever nå er imidlertid langt mer enn en oljekrise. Det er en fundamental global økonomisk krise.
Norge står bedre rustet til å håndtere krisen enn de aller fleste nasjoner. Vi kan med fornuftig virkemiddelbruk komme styrket ut av krisen. Vi må ikke glemme at den opprinnelige tanke bak oljefondet var å etablere en buffer mot variasjoner i oljepriser, slik at tilsiget av oljepenger i fastlandsøkonomien kunne være en jevn strøm.
Vi står denne gangen overfor en langt mer omfattende krise enn det vi opplevde da oljeprisene falt i 1986 og 1998. Krisen nå har rammet finansnæringen, bilindustrien, flyindustrien, turistnæringen, media og stort sett hele industrien.
Jeg er overbevist om at dette kommer til å føre til en massiv restrukturering. Vi ser sporene i finansnæringen og i bilindustrien. Jeg tror også at krisen vil føre til en fornyelse og effektivisering av offentlig sektor.
Oljeindustrien er også sterkt berørt. Her kommer det til å skje mye. Oljekrisene i 1986 og 1998 produserte drivstoff til restrukturering; oppkjøp og fusjoner av typen Exxon og Mobil til ExxonMobil, Elf, Total, Fina til Total, BP Amoco til BP, Conoco og Phillips til ConocoPhillips og i etterkant Statoil og Hydro til StatoilHydro, det som nå kommer til å hete Statoil asa. Underveis ble også Saga Petroleum slukt av Hydro og byttet delt med Statoil.
Hva står vi overfor nå?
En av de mest interessante nyheter på lenge er avtalen mellom Venezuela og Russland om etablering av et nytt globalt oljeselskap. Det kan bli et selskap med en betydelig størrelse.
Jeg tror at avtalen mellom Venezuela og Russland om et nytt globalt oljeselskap kan friste til flere gigantfusjoner. Hva med Shell og BP eller Chevron og ConocoPhillips? Dagens industristruktur er i oppbrudd, og fremtiden tilhører OPEC.
Omkring 80 prosent av verdens kjente oljereserver ligger i de land som er medlemmer av OPEC. Kartellets medlemsland står imidlertid ikke for mer enn vel 40 prosent av verdens oljeproduksjon. Dette misforhold vil gradvis bli korrigert. En større del av verdens daglige oljeforbruk vil måtte dekkes av OPEC, og dette vil gi kartellet større makt. Samtidig vil de multinasjonale oljeselskapene føle mer avmakt, og de må forberede seg på å produsere mer på OPECs betingelser dersom de vil opprettholde sin produksjon og sin status og posisjon som oljeselskaper. Dette taler for en sanering; færre og større selskaper.
Denne utvikling kommer også til å påvirke Norge. Mange av oljemyggene kommer til å forsvinne. Det vil først og fremst bli merkbart i Stavanger.
I dag morges hadde jeg besøk av Konrad B. Knudsen på mitt kontor. Vi snakket om gamle dager og om Stortingsmelding nr. 25 (1973-74) om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn, foredratt, som det sto i meldingene om proposisjonene i gamle dager, av statsråd Per Kleppe.
Det er noen sentrale poenger i den meldingen som fortsatt har gyldighet. Mitt første poeng derfra er at meldingen slår fast at vi må sørge for at oljevirksomheten blir en epoke og ikke en episode. Det har vi sørget for.
Dernest slår regjeringen Bratteli II i meldingen fast at oljeinntektene skal brukes til å skape et ”kvalitativt bedre samfunn”. Det har vi også langt på vei gjort, men vi har likevel tatt altfor lite i på sentrale områder som utdannelse og forskning. Vi har lenge snakket om kunnskapssamfunnet, men på samme måte som statsråd Navarsete innrømmer at vi er akterutseilt på veibygging, er det også akterutseilt av land uten oljepenger på kunnskap og forskning. Når vi ser hvor lett det er å tape 633 milliarder kroner i et urolig marked, er kanskje tiden inne til å putte mer av oljepengene inn i et kunnskaps- og forskningsløft.
Jeg har merket meg at Hallvard Ween vil bruke 1/3 av Petoros overskudd til å utvikle en grønn petroleumsnæring. Nå er det nok slik at Petoros netto kontantstrøm er en del av skattesystemet. Presset må øves mot de sentrale myndigheter i Oslo.
Jeg ønsker avslutningsvis å dele med dere et ord fra Johannes evangelium 3,8: ”Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen”.
Kappløpet for å finne den nye energien er i full gang. Vinden er et åpenbart alternativ. Bølge, sol, bio og geo er andre alternativer. Regjeringen vil bruke nærmere en milliard til satsing på ny energi de neste åtte årene. Det er en skam. beløpet burde være minst ti ganger større, ideelt sett femti til hundre ganger større.
I 1972 lykkes Stavanger over alle grenser med kampskriftet ”Stavanger er stedet”. Bergen og Trondheim ble utmanøvrert i kampen om hovedkontorene for Statoil og Oljedirektoratet. Stavanger etablerte seg med voldsom tyngde som Norges oljehovedstad, og har også fått en sterk posisjon som oljeby i globalt format.
Nå er det må en måte duket for omkamp. Jeg lar evangelisten Johannes minne oss om at vinden blåser mange steder, og den blåser dit den vil. Kampen om vindkraften er en helt annen kamp enn kampen om oljen.
Men har Stavanger og regionen en fremtid? Definitivt. Se på Houston. Byens myndigheter sier at målet er at Houston skal komme til å bli omtalt som verdens energihovedstad med like stor selvfølgelig som byen er omtalt som verdens oljehovedstad.
La meg si det slik: Stavanger er fortsatt stedet for de som vil, og de som vil, får det også til.
Nå gjelder det å la ideene få blomstre og makten samlet for felles mål.
Vi besitter så store ressurser at vi på nytt burde få folk til å snu seg etter oss på gaten å si:
Look to Norway – look to Stavanger.
Siden jeg trakk inn evangelisten Johannes i den historie jeg har fortalt dere i kveld, kan det vel passe seg å avslutte med å si:
Gå i fred og skap energi med glede.
fredag 3. april 2009
Rødt lys for røde tall
De som i fjor forvaltet Norges oljemilliarder med 633 milliarder kroner i tap, har fått 487 millioner kroner i bonus. Hva er det de er belønnet for?
Statens vegvesen bygger nå fastlandsforbindelse til Finnøy i Rogaland. Den undersjøiske tunnelen er kostnadsberegnet til 530 millioner kroner. Det er omtrent tilsvarende beløp som er utbetalt i bonus til statens forvaltere av oljemilliardene.
De som 20 år fremover skal betale bompenger for å bruke Finnfast, vil i likhet med alminnelige norske skatte- og bompengebetalere, ikke ha forståelse for premieringen av de som har tapt et beløp som kunne finansiere Finnfast 11 ganger.
Det var på tide at den rød-grønne regjeringen skjønte at her må det grønne lyset slukkes og det røde tennes. For den norske stat kan ikke leve med en verdensrekord i å premiere røde tall.
Statens vegvesen bygger nå fastlandsforbindelse til Finnøy i Rogaland. Den undersjøiske tunnelen er kostnadsberegnet til 530 millioner kroner. Det er omtrent tilsvarende beløp som er utbetalt i bonus til statens forvaltere av oljemilliardene.
De som 20 år fremover skal betale bompenger for å bruke Finnfast, vil i likhet med alminnelige norske skatte- og bompengebetalere, ikke ha forståelse for premieringen av de som har tapt et beløp som kunne finansiere Finnfast 11 ganger.
Det var på tide at den rød-grønne regjeringen skjønte at her må det grønne lyset slukkes og det røde tennes. For den norske stat kan ikke leve med en verdensrekord i å premiere røde tall.
13 000 mynter
Den norsk-svenske predikanten Runar Søgaard har sin helt spesielle sans for effekter. Han har kranglet med en butikk i Stockholm om prisen på en vare, og han valgte til slutt å gi seg. Betalingen strødde han omkring i butikklokalet i form av 13 000 femti-øringer.
Hvor svevende går det egentlig an å bli i forhold til sitt selvbilde og sin virkelighetsforståelse mens man ennå er på jorden...?
Hvor svevende går det egentlig an å bli i forhold til sitt selvbilde og sin virkelighetsforståelse mens man ennå er på jorden...?
Abonner på:
Innlegg (Atom)