Debatten om oljen mangler energi

Det står dårlig til med debatten om Norges viktigste næringsvei; olje- og gassvirksomheten på kontinentalsokkelen. Stavanger Aftenblad har gitt et viktig bidrag til større åpenhet ved å avsløre at Olje- og energidepartementet har nektet Oljedirektoratet å offentliggjøre sine scenarioer. Jeg ble bedt av Aftenbladet om å gi en kommentar til dette, og dette ga meg en anledning til å reflektere over noe som etter manges mening et viktig samfunnsanliggende. Jeg inviterer deg til å lese intervjuet her.

Jeg har også kommentert mangel på åpen oljedebatt i min petroLerøen-spalte i offshore.no. Denne kommentaren kan du lese her.

Debatten om oljen mangler energi. Det har vi heldigvis anledning til å gjøre noe med.

Når fanger slippes fri med pass

De færreste - om noen i det hele tatt - vil skjønne norske myndigheter, når en person som er dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring, får utstedt nytt pass. Inndragelse av pass bør være en selvfølgelig del av frihetsberøvelsen.

En rettsstat skal behandle sine innsatte på en human måte. Det betyr imidlertid ikke at de skal få anledning til å forlate landet, og komme hjem igjen når det måtte passe, slik vi nå har fått et alarmerende eksempel på.

Det er ikke det minste rart at offerets pårørende føler seg krenket når fanger slippes på permisjon med pass.

Det største skrittet

Alle vi som er foreldre vil ha et felles referansepunkt i det øyeblikk da barnet tok sitt første skritt. For 40 år siden tok astronauten Neil Armstrong det første skritt på vegne av oss alle, ut i det store og ukjente univers. Han satte venstrefoten på Månens overflate med de berømte ord; et lite skritt for et menneske, men et stort sprang for menneskeheten. Månelandingen i juli 1969 representerer et tidsskille for menneskeheten, inngangen til en ny teknologiepoke, med betydning langt ut over romfarten. Armstrongs lille skritt er menneskenes absolutt største.

20. juli 1969 sto amerikanerne på Månen i Stillhetens hav. I ettertid har noen prøvd å fremstille månelandingen som en oppdiktet historie; et bedrag. Teorien er like meningsløs som historikeren Irwings benektelse av Holocaust.

Vi var på Månen. Amerikanerne var der på vegne av oss alle sammen. Betydningen av månelandingen som symbol og teknologikraft kan aldri undervurderes. Da russerne skjøt opp den første satellitten, Sputnik, i 1957, ble amerikanerne overrasket. Da russerne gjennomførte den første bemannede romferden med kosmonauten Yuri Gagarin 12. april 1961, fikk amerikanerne sjokk. 5. mai samme år gjennomførte riktignok amerikaneren Alan Shepard en tur til verdensrommet, men det ubehagelige faktum var at russerne ledet romkappløpet. 20 dager etter at Shepard-ferden slo president John F. Kennedy til i Kongressen: I løpet av dette tiåret må vi kunne sende mennesker til Månen og bringe dem trygt tilbake.

Gagarins budskap som første menneske i verdensrommet var at ”jeg ser ingen gud”. Det var dette som fikk Bjørgvins daværende domprost og senere biskop Per Lønning til å komme med karakteristikken: Det astronautet.

Amerikanerne ga imidlertid sitt romprogram en teologisk dimensjon i tillegg til den teknologiske. Mange amerikanere og deres venner rundt om i verden så på Armstrongs lille skritt som et skritt mot Gud, eller som president Nixon uttrykte det i 1969; himmelriket er kommet oss nærmere.

Amerikanerne var seks ganger på Månen. Ingen andre nasjoner har vært der. I dag brukes mesteparten av ressursene i rommet på de flernasjonale romstasjonene. Det finnes ingen rasjonelle grunner for å lande på Månen igjen. Nå er det Mars som lokker. Det er ingen gitt å vite hvor langt mennesket vil nå i universet, men uendeligheten fremstår som en klar begrensning. En bemannet ferd til og fra Mars antas å ta atten måneder.

Buzz Aldrin, som var sammen med Armstrong på Månen, sier at det blir færre og færre mennesker på jorden som levde i 1960, og som husker månelandingen. Vi som opplevde fjernsynsbildene i svart-hvitt og de skrapende stemmer fra verdensrommet vil aldri glemme øyeblikket: The Eagle has landed…

Nå vil 79 år gamle Aldrin at mennesket skal søke videre ut i universet. Han mener at turer til Mars uten retur må bli det neste.

Skal mennesket bosette seg på andre steder enn på Jorden? Det er et spørsmål som i neste omgang utløser et nytt: Finnes det liv og mennesker andre steder i universet?

Jeg har besøkt NASA i Houston mange ganger, senest for noen måneder siden. For mange år siden traff jeg noen av de som arbeidet med et romteleskop for å kunne se til universets ende.

Hva vil dere oppnå ved å se universets ende? spurte jeg.

Da vil vi kanskje kunne se universets begynnelse.

Og hva er dere forberedt på å se?

Da må vi kanskje forberede oss på å se Gud.

I uendelighetsperspektivet er Neil Armstrongs skritt så lite. Men i det menneskelige format er og blir det et kjempesprang så langt vi evner å se. Men som apostelen Paulus sa; vi ser stykkevis og delt.

Dristighet, kunnskap og teknologi er fortsatt i bevegelse og utvikling. Derfor handler månelandingen om de menneskeskapte muligheter.

For noen år siden møtte jeg teknologisjefen i en av Japans største bilprodusenter. Vi har altfor få Kennedyer som driver oss til nye månelandinger, sa han.

40 år etter at vi nådde Månen er det et tankekors at vi fortsatt har så store uløste problemer på Jorden. Helsevesenet i romfartsnasjonen USA er et eksempel.

Walter Cronkite

En journalistikkens mester, en uredd reporter, og tidenes første og mest kjente ankermann på TV, er død. Legenden Walter Cronkite har gått ut av tiden, 92 år gammel. Han rapporterte i trekvart århundre, og han omtales som USAs mest troverdige mann.

Det var han som satt ord og følelser på den dramatiske meldingen fra Dallas i Texas i 1963 om at president John F. Kennedy var skutt, og det var han som rapporterte fra Vietnam at veien til fred ikke ville bli diktert at seierherrer, men måtte søkes ved forhandlingsbordet. Han hadde sett kriger før; den andre verdenskrig og Koreakrigen.

President Barack Obama sier at Walter Cronkite var et ikon. Cronkite utøvet sin journalistikk under tolv presidenter. Han bidro til å forme dem og flere generasjoners amerikanske politikere. Ingen annen amerikansk journalist har hatt en sterkere posisjon. Han var og er et forbilde, med en standard for yrkesutøvelse som det er verd å strekke seg etter.

Fra 1962 til 1981 ledet han kveldsnyhetene for CBS News. Han fylte stolen som nyhetsoppleser og programleder på en måte som ga fjernsynets nyhetssendinger et nytt uttrykk og symbol; nyhetsanker. Han var den første bærer av tittelen.

Fra mandag til fredag sitter nyhetsankeret der, og så kommer helgevikaren. Da legenden satt der, måtte avløseren presentere nyhetskanalen og seg selv som; ”sitting in for Walter Cronkite”, og for hans ettermann på CBS News; ”sitting in for Dan Rather”. Dan Rather fikk en lengre tjenestetid som anker i CBS News enn sin forgjenger, men i motsetning til Cronkite måtte Rather gå etter å ha blitt tatt i fusk med kilder.

Da Walter Cronkite pensjonerte seg skrev han boken ”A reporters life”. Boken har den vakreste dedikasjon jeg noen gang har lest. I 65 år var Walter Cronkite gift med Betsy Maxwell Cronkite. De giftet seg i 1940. Hun døde i 2005. I forordet til ”A reporters life skriver” ankermannen, forfatteren og ektemannen:

"For the 22 million who where there Monday through Friday, and for Betsy, who has been there every night.”

Kristne for FrP og aktiv dødshjelp?

Fremskrittpartiet har i sin vekst til å bli landets største opposisjonsparti og ikke-sosialistiske parti hentet støtte fra mange kretser, også i bemerkelsesverdig omfang fra verdikonservative kristne. Miljøene rundt den ultrakonservative NORGE IDAG og den konservative Dagen lukter FrP lang vei. Nå blir det interessant å se hvor langt beundringen for Siv Jensen rekker etter at Fremskrittspartiet på sitt landsmøte har vedtatt å programfeste rett til aktiv dødshjelp. Kriteriene skal i følge partiet være strenge, men en viktig barriere er likevel brutt.

Hva skal vi tilby mennesker som nærmer seg livets endestasjon; en avkortet reise eller omsorgsfullt følge de siste vanskelige skritt og pust? Ikke på noe stadium i livet stilles vi overfor en større prøve til å vise medmenneskelighet enn nettopp her.

Motspørsmålet er om det er medmenneskelig å nekte hjelp til et medmenneske som ber om å få avkortet sine lidelser.

Men tyngdepunktet ligger i livets hellighet og ukrenkelighet, og i Bibelens ord om å ta seg av de svake og, gråte med de gråtende og lide med de lidende.

Hvis Fremskrittspartiet beholder sin støtte hos konservative kristne, er det et under som ligger langt utenfor det bibelske format.

Epoke og ikke episode

20. mai var det 10 år siden Norsk Oljemuseum ble åpnet. Jeg har hatt gleden av å være med i dette store og viktige prosjekt fra plan til virkelighet. Under 10 års-markeringen i oljemuseet holdt jeg denne talen:

I år er det 40 år siden Ekofisk ble funnet. En oljehistorie startet. 30 år senere åpnet vi Norsk Oljemuseum. En ung oljenasjon etablerte en nasjonal institusjon som kunne være med å gi liv og innhold til den viktigste formuleringen i Stortingsmelding nr. 25 fra 1973-74; sørge for at oljevirksomheten blir en epoke og ikke en episode. Det er i dette, og i et enda videre tidsperspektiv, Norsk Oljemuseum er etablert, og skal utvikles. Det er mitt forslag og min gave til Norsk Oljemuseet; ta dette sitatet i bruk som en overordnet overskrift: Epoke og ikke episode.

I år er det også 150 år siden en mann iført flosshatt med 500 lånte dollar i lommen sto ved et enkelt boretårn i trevirke i Titusville i Pennsylvania og ble den industrialiserte oljevirksomhetens far; oberst Ewin Drake. Han kalte seg oberst, men var det slett ikke. Tittelen ble tatt i bruk for å styrke kredittverdigheten. I Norge lette man på denne tiden ikke etter olje, men etter seilende farkoster som kunne frakte utvandrere til drømmelandet på andre siden av det store hav i vest.

Nordmenn seiler fortsatt mot vest, ikke fattige utvandrere som søker bedre kår, men vi seiler overskudd av vår oljerikdom på store tankskip, og bidrar avgjørende til energisikkerhet i verdens mest energiforbrukende nasjon.

For 40 år siden kom Nordsjøens oljepionerer med erfaring fra landoperasjoner og grunt vann i USA. Nå er Statoil blant de ledende på det dypeste vann i Gulf of Mexico.

Det har skjedd noe med den lille nasjonen langt mot nord i Europas utkant. Oljen har blitt en del av vår hverdag og den har gjort noe med oss. Den er verd et museum.

Vi har ikke så mange gamle gjenstander å vise frem, men vi har en historie å fortelle, som dypest sett handler om menneskehetens felleseie. De fundamentale spørsmål her gjelder intet mindre enn hvordan jorden ble til, hvordan vi finner og utnytter naturressurser og hvordan vi tar vare på det Erik Bye synger om; den lille blå, den minste av dem alle.

Oljen har skapt og formet det industri- og teknologisamfunn vi kjenner i dag. Oljen fikk biler til å rulle og fly til å lette og oljen skapte lys til de som satt i mørke, varme til de som frøs og kulde til de som svettet. Oljen erstattet seil og kull på sjøen, men vi er ikke ferdige med vinden og kullet.

Hadde man sittet på en benk på Kjerringholmen i etpar hundre år, ville man ha blitt øyenvitne til følgende begivenheter. Det første emigrantskipet Restauration som seilte ut fjorden, Ekofisktanken som ble slept ut, den første borerigg Ocean Traveler som ankom, den første Condeep – Beryl A – som slept til havs, og mange flere av havets skyskrapere: I dag ser vi verdens første havvindmølle der ute i Åmøyfjorden.

Den som med sitt indre blikk har sett og ser alle disse begivenheter vil si: Jo, dette er vår historie. Det et ulike historieavsnitt som dreier seg om mennesket trang til utforskning, og det er ulike historier om teknologiutvikling.

Linjen fra bildet av Ocean Traveler til havvindmøllen blir særlig spennende, fordi det forteller oss om en retning i energisamfunnet; den spede overgang fra hydrokarbonsamfunnet til et samfunn som gradvis skaffer seg mer bærekraftig energi. Vi er ikke her for å skamme oss over oljen, men for å minne hverandre om at vi trenger mer fornybarhet og mindre forurensning. Også disse utfordringer skal et dynamisk oljemuseum fange, og vi må i dette hus våge å spisse problemstillinger som er knyttet til de globale utfordringer.

Når vi ser på det 150 år gamle bildet av oberst Drake i flosshatt og alle hans etterkommere, melder det seg i lys av den globale agenda ett spørsmål: Er de gårsdagens menn?

Oljen kommer til å bli enda mer utfordret og problematisert enn hva debatten gir inntrykk av i dag, men veien til alternativene er lang. Oljen vil være med oss lenge.

Vi realiserte drømmen om et oljemuseum, og den drømmen holder vi fast ved i erkjennelsen av at oljen er et avgjørende fundament for der vi er i dag og dit vi beveger oss.

Gratulerer med dagen.

Martin og det som betyr noe

Aker-saken har ikke noen betydning for folk i gata, sier Arbeiderpartiets avgående partisekretær Martin Kolberg.

Nei, hvorfor skulle folk flest bry seg om at staten bruker 4,8 milliarder kroner for å bli tilskuer til superkapitalisten Røkkes selskapslek.

Takk for orienteringen, Martin.