En ny stemme for håp, tro og fremtid

Tildelingen av Nobelprisen til Barack Obama uttrykker på en måte verdens desperasjon; finne en vei ut av krigene, konfliktene og klimakrisen.

I president Obama har verden funnet en stemme som er annerledes. Det er tent et håp og skapt tro. Om John McCaine og Sarah Palin hadde vunnet presidentvalget, ville ingen av de to kommet i nærheten av å bli vurdert som kandidater av Nobelkomiteen.

Man kan gjerne si at Obama anvender en retorikk som går hjem hos Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland.

Ohamas retorikk har røtter i den korte Kennedy-tiden i Det Hvite Hus; We are going to the Moon - og Ich bin ein Berliner.

Barack Ohama fører et språk som treffer menneskers hjerter; skaper tro og håp.

Mye gjenstår å se og enda mer er ugjort. Obama snakker om en ny kurs og at vi kan velge å gå i nye retninger. Nobel-tildelingen er kanskje prematur, men den er likevel like dristig som den er forutsigbar.

Jeg mottok nyheten om tildelingen av Nobels frespris til Obama på rom 410 på Westin Hotel i Calgary. Det var en nyhet det var verd å ha klokken på ringing for. Da klokken slo 11.00 i Oslo, passerte den tre midt på natten her.

Jeg velger å glede meg mer over enn å problematisere tildelingen. Nå har Ohama fått enda mer å strekke seg etter, ikke bare på vegne av de som har valgt ham, men på vegne av oss alle, som deler denne truede kloden.

Historisk klimaavtale undertegnet i Calgary

Ordførerne i noen av verdens viktigste energibyer undertegnet torsdag 8. oktober en avtale som forplikter byene til å redusere utslippene av klimagasser med 80 prosent i 2050. Avtalen ble undertegnet i den kanadiske energihovedstaden Calgary av blant andre vertsbyens ordfører Dave Bronconnier og Stavangers ordfører Leif Johan Sevland.

Ordfører Bronconnier betegnet seremonien som et historsk øyeblikk, og sa at avtalen er et viktig skritt for å redusere de globale klimautslippene, og for å bedre livskvaliteten for de vel seks milliarder mennesker som i dag bor på kloden. I 2050, da avtalens radikale klimamål skal være oppfylt, antas det bo ni milliarder mennesker på jorden. Under det årlige møtet til World Energy Cities Partnership her i Galgery har ordførerne i verdens ledende energibyer - som for alle praktiske formål i hovedsak betyr at de lever av olje og gass - blitt fortalt at en fortsettelse av dagens utvikling uten radikale tiltak, vil bety at de menneskene som lever i 2050, vil ha behov for tre kloder for å sikre en bærekraftig tilværelse.

Ordfører Dave Bronconnier (til høyre) i Calgery og ordfører Leif Johan Sevland i Stavanger undertegner avtalen som forplikter noen av verdens mest sentrale oljebyer til å arbeide for radikale kutt i utslipp av klimagasser, (Foto Bjørn Vidar Lerøen)





Galgery-avtalen blir et viktig innspill til det globale toppmøtet om klima i København i desember i år. Det er en entydig erkjennelse blant ordførerne i verdens energibyer at det må treffes radikale tiltak for å snu den globale klimautviklingen. Energisparing, satsing på fornybar energi og økt innsats for miljøvennlig utvinning og bruk av olje og gass fremheves som de mest sentrale elementer i kampen mot klimaødeleggelsene.

Felles for de som deltar på energitoppmøtet i den kanadiske energihovedstaden i denne uken er at ingen ser en snarvei ut av olje- og gassalderen. I provinsen Alberta vurderes forekomstene av oljesand til å være like store som Saudi-Arabias oljereserver. Toppfolk fra oljeindustrien har denne uken fortalt utsendingene fra verdens energibyer at halvparten av de tilgjengelige oljereservene utenfor land med statsoljeselskaper - som i hovedsak betyr OPEC - ligger i Albertas oljesand. Millionbyen Calgery på den kanadiske prærien - med de majestetiske Rocky Mountains i ryggen - står og faller med oljesanden. Det kanadiske oljeselskapet Encana, som solgte sinedypvannsblokker i Mexicogolfen til Statoil - bygger nå byens høyeste skyskraper her i Calgery.

Den gamle Gullfakssjefen Lars Christian Backer er blitt sjef for StatoilHydro i Canada. Her har han nå ansvaret for å bygge ut reserver i oljesand - 2,2 milliarder fat - som er like mye som de opprinnelige reservene i Gullfaks.

At en klimaavtale undertegnes i verdens desiderte hovedstad for oljesand er ikke uten interesse. Men heller ikke uten forpliktelser.