Tildelingen av Nobelprisen til Barack Obama uttrykker på en måte verdens desperasjon; finne en vei ut av krigene, konfliktene og klimakrisen.
I president Obama har verden funnet en stemme som er annerledes. Det er tent et håp og skapt tro. Om John McCaine og Sarah Palin hadde vunnet presidentvalget, ville ingen av de to kommet i nærheten av å bli vurdert som kandidater av Nobelkomiteen.
Man kan gjerne si at Obama anvender en retorikk som går hjem hos Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland.
Ohamas retorikk har røtter i den korte Kennedy-tiden i Det Hvite Hus; We are going to the Moon - og Ich bin ein Berliner.
Barack Ohama fører et språk som treffer menneskers hjerter; skaper tro og håp.
Mye gjenstår å se og enda mer er ugjort. Obama snakker om en ny kurs og at vi kan velge å gå i nye retninger. Nobel-tildelingen er kanskje prematur, men den er likevel like dristig som den er forutsigbar.
Jeg mottok nyheten om tildelingen av Nobels frespris til Obama på rom 410 på Westin Hotel i Calgary. Det var en nyhet det var verd å ha klokken på ringing for. Da klokken slo 11.00 i Oslo, passerte den tre midt på natten her.
Jeg velger å glede meg mer over enn å problematisere tildelingen. Nå har Ohama fått enda mer å strekke seg etter, ikke bare på vegne av de som har valgt ham, men på vegne av oss alle, som deler denne truede kloden.
