Hårklipp Down Under

Finnes det vikinger i Norge? Mannen som klipper håret mitt i et stort kjøpesenter på en undergrunnsstasjon i Sydney i Australia spør. Jeg befinner med både Down Under og under gateplan. Det er tidlig mandag morgen. Millionbyen er travel, men prisen for hårklipp er akseptabel: 10 dollar for håret, 2 dollar for trimming av buskete øyebryn. Det blir drøye 60 kroner til sammen, mer enn 300 kroner billigere enn hjemme i Stavanger.

Jeg finner frem mine australske penger; dollarsedler med et lite gjennomsiktig felt nede i hjørnet. Fine og slitesterke sedler. Har du norske penger med deg? spør mannen med saksen videre. Han har aldri vært i Norge og langt mindre sett en norsk pengeseddel. Men så er heller ikke den norske kronen en verdensvaluta, bortsett fra at den er sterk. 5,22 betaler jeg for den australske dollaren. Norske penger har jeg ikke i lommeboken. Jeg har plastkort. Det er uinteressant, for de ser like ut kloden over; Visa og MasterCard.

Det føles langt vekke hjemmefra å være Down Under. Flyreisen fra Stavanger tok 24 timer. Og frem og tilbake er fortsatt like langt. Men det er hyggelig å være her for å besøke min datter Therese, som studerer i Sydney.

Det går mot sommer her nå. Gradestokken stiger. Det varsles om temperaturer godt over 30 grader. Sommeren er på vei Down Under.

Her lever norske studenter et godt liv, som i alle fall i matveien blir enda bedre med en far på besøk fra Norge.

Vi har spist noen gode måltider sammen; Therese og jeg og hennes venninner Helene og Anna. Søndag kveld spiste vi middag i Sydney Tower, 250 meter over bakken. En klar novemberkveld med et fantastisk rundstue fra restauranten, som spinner rundt tårnets akse, og som dermed gir oss Sydney og omland i 360 grader. Tårnets topp er 305 meter over bakken. Dette er det nest høyeste tårnet på den sørlige halvkule, bare slått med 23 meter av tårnet i Auckland på New Zealand, som rager 328 meter over bakken.

Når maten og vinen i tillegg er velsmakende, er det bare en opptur å snurre rundt en kvart kilometer oppe i luften, og se ned på flyene som går ned for landing på Sydneys internasjonale flyplass.

En ny stemme for håp, tro og fremtid

Tildelingen av Nobelprisen til Barack Obama uttrykker på en måte verdens desperasjon; finne en vei ut av krigene, konfliktene og klimakrisen.

I president Obama har verden funnet en stemme som er annerledes. Det er tent et håp og skapt tro. Om John McCaine og Sarah Palin hadde vunnet presidentvalget, ville ingen av de to kommet i nærheten av å bli vurdert som kandidater av Nobelkomiteen.

Man kan gjerne si at Obama anvender en retorikk som går hjem hos Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland.

Ohamas retorikk har røtter i den korte Kennedy-tiden i Det Hvite Hus; We are going to the Moon - og Ich bin ein Berliner.

Barack Ohama fører et språk som treffer menneskers hjerter; skaper tro og håp.

Mye gjenstår å se og enda mer er ugjort. Obama snakker om en ny kurs og at vi kan velge å gå i nye retninger. Nobel-tildelingen er kanskje prematur, men den er likevel like dristig som den er forutsigbar.

Jeg mottok nyheten om tildelingen av Nobels frespris til Obama på rom 410 på Westin Hotel i Calgary. Det var en nyhet det var verd å ha klokken på ringing for. Da klokken slo 11.00 i Oslo, passerte den tre midt på natten her.

Jeg velger å glede meg mer over enn å problematisere tildelingen. Nå har Ohama fått enda mer å strekke seg etter, ikke bare på vegne av de som har valgt ham, men på vegne av oss alle, som deler denne truede kloden.

Historisk klimaavtale undertegnet i Calgary

Ordførerne i noen av verdens viktigste energibyer undertegnet torsdag 8. oktober en avtale som forplikter byene til å redusere utslippene av klimagasser med 80 prosent i 2050. Avtalen ble undertegnet i den kanadiske energihovedstaden Calgary av blant andre vertsbyens ordfører Dave Bronconnier og Stavangers ordfører Leif Johan Sevland.

Ordfører Bronconnier betegnet seremonien som et historsk øyeblikk, og sa at avtalen er et viktig skritt for å redusere de globale klimautslippene, og for å bedre livskvaliteten for de vel seks milliarder mennesker som i dag bor på kloden. I 2050, da avtalens radikale klimamål skal være oppfylt, antas det bo ni milliarder mennesker på jorden. Under det årlige møtet til World Energy Cities Partnership her i Galgery har ordførerne i verdens ledende energibyer - som for alle praktiske formål i hovedsak betyr at de lever av olje og gass - blitt fortalt at en fortsettelse av dagens utvikling uten radikale tiltak, vil bety at de menneskene som lever i 2050, vil ha behov for tre kloder for å sikre en bærekraftig tilværelse.

Ordfører Dave Bronconnier (til høyre) i Calgery og ordfører Leif Johan Sevland i Stavanger undertegner avtalen som forplikter noen av verdens mest sentrale oljebyer til å arbeide for radikale kutt i utslipp av klimagasser, (Foto Bjørn Vidar Lerøen)





Galgery-avtalen blir et viktig innspill til det globale toppmøtet om klima i København i desember i år. Det er en entydig erkjennelse blant ordførerne i verdens energibyer at det må treffes radikale tiltak for å snu den globale klimautviklingen. Energisparing, satsing på fornybar energi og økt innsats for miljøvennlig utvinning og bruk av olje og gass fremheves som de mest sentrale elementer i kampen mot klimaødeleggelsene.

Felles for de som deltar på energitoppmøtet i den kanadiske energihovedstaden i denne uken er at ingen ser en snarvei ut av olje- og gassalderen. I provinsen Alberta vurderes forekomstene av oljesand til å være like store som Saudi-Arabias oljereserver. Toppfolk fra oljeindustrien har denne uken fortalt utsendingene fra verdens energibyer at halvparten av de tilgjengelige oljereservene utenfor land med statsoljeselskaper - som i hovedsak betyr OPEC - ligger i Albertas oljesand. Millionbyen Calgery på den kanadiske prærien - med de majestetiske Rocky Mountains i ryggen - står og faller med oljesanden. Det kanadiske oljeselskapet Encana, som solgte sinedypvannsblokker i Mexicogolfen til Statoil - bygger nå byens høyeste skyskraper her i Calgery.

Den gamle Gullfakssjefen Lars Christian Backer er blitt sjef for StatoilHydro i Canada. Her har han nå ansvaret for å bygge ut reserver i oljesand - 2,2 milliarder fat - som er like mye som de opprinnelige reservene i Gullfaks.

At en klimaavtale undertegnes i verdens desiderte hovedstad for oljesand er ikke uten interesse. Men heller ikke uten forpliktelser.

Debatten om oljen mangler energi

Det står dårlig til med debatten om Norges viktigste næringsvei; olje- og gassvirksomheten på kontinentalsokkelen. Stavanger Aftenblad har gitt et viktig bidrag til større åpenhet ved å avsløre at Olje- og energidepartementet har nektet Oljedirektoratet å offentliggjøre sine scenarioer. Jeg ble bedt av Aftenbladet om å gi en kommentar til dette, og dette ga meg en anledning til å reflektere over noe som etter manges mening et viktig samfunnsanliggende. Jeg inviterer deg til å lese intervjuet her.

Jeg har også kommentert mangel på åpen oljedebatt i min petroLerøen-spalte i offshore.no. Denne kommentaren kan du lese her.

Debatten om oljen mangler energi. Det har vi heldigvis anledning til å gjøre noe med.

Når fanger slippes fri med pass

De færreste - om noen i det hele tatt - vil skjønne norske myndigheter, når en person som er dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring, får utstedt nytt pass. Inndragelse av pass bør være en selvfølgelig del av frihetsberøvelsen.

En rettsstat skal behandle sine innsatte på en human måte. Det betyr imidlertid ikke at de skal få anledning til å forlate landet, og komme hjem igjen når det måtte passe, slik vi nå har fått et alarmerende eksempel på.

Det er ikke det minste rart at offerets pårørende føler seg krenket når fanger slippes på permisjon med pass.

Det største skrittet

Alle vi som er foreldre vil ha et felles referansepunkt i det øyeblikk da barnet tok sitt første skritt. For 40 år siden tok astronauten Neil Armstrong det første skritt på vegne av oss alle, ut i det store og ukjente univers. Han satte venstrefoten på Månens overflate med de berømte ord; et lite skritt for et menneske, men et stort sprang for menneskeheten. Månelandingen i juli 1969 representerer et tidsskille for menneskeheten, inngangen til en ny teknologiepoke, med betydning langt ut over romfarten. Armstrongs lille skritt er menneskenes absolutt største.

20. juli 1969 sto amerikanerne på Månen i Stillhetens hav. I ettertid har noen prøvd å fremstille månelandingen som en oppdiktet historie; et bedrag. Teorien er like meningsløs som historikeren Irwings benektelse av Holocaust.

Vi var på Månen. Amerikanerne var der på vegne av oss alle sammen. Betydningen av månelandingen som symbol og teknologikraft kan aldri undervurderes. Da russerne skjøt opp den første satellitten, Sputnik, i 1957, ble amerikanerne overrasket. Da russerne gjennomførte den første bemannede romferden med kosmonauten Yuri Gagarin 12. april 1961, fikk amerikanerne sjokk. 5. mai samme år gjennomførte riktignok amerikaneren Alan Shepard en tur til verdensrommet, men det ubehagelige faktum var at russerne ledet romkappløpet. 20 dager etter at Shepard-ferden slo president John F. Kennedy til i Kongressen: I løpet av dette tiåret må vi kunne sende mennesker til Månen og bringe dem trygt tilbake.

Gagarins budskap som første menneske i verdensrommet var at ”jeg ser ingen gud”. Det var dette som fikk Bjørgvins daværende domprost og senere biskop Per Lønning til å komme med karakteristikken: Det astronautet.

Amerikanerne ga imidlertid sitt romprogram en teologisk dimensjon i tillegg til den teknologiske. Mange amerikanere og deres venner rundt om i verden så på Armstrongs lille skritt som et skritt mot Gud, eller som president Nixon uttrykte det i 1969; himmelriket er kommet oss nærmere.

Amerikanerne var seks ganger på Månen. Ingen andre nasjoner har vært der. I dag brukes mesteparten av ressursene i rommet på de flernasjonale romstasjonene. Det finnes ingen rasjonelle grunner for å lande på Månen igjen. Nå er det Mars som lokker. Det er ingen gitt å vite hvor langt mennesket vil nå i universet, men uendeligheten fremstår som en klar begrensning. En bemannet ferd til og fra Mars antas å ta atten måneder.

Buzz Aldrin, som var sammen med Armstrong på Månen, sier at det blir færre og færre mennesker på jorden som levde i 1960, og som husker månelandingen. Vi som opplevde fjernsynsbildene i svart-hvitt og de skrapende stemmer fra verdensrommet vil aldri glemme øyeblikket: The Eagle has landed…

Nå vil 79 år gamle Aldrin at mennesket skal søke videre ut i universet. Han mener at turer til Mars uten retur må bli det neste.

Skal mennesket bosette seg på andre steder enn på Jorden? Det er et spørsmål som i neste omgang utløser et nytt: Finnes det liv og mennesker andre steder i universet?

Jeg har besøkt NASA i Houston mange ganger, senest for noen måneder siden. For mange år siden traff jeg noen av de som arbeidet med et romteleskop for å kunne se til universets ende.

Hva vil dere oppnå ved å se universets ende? spurte jeg.

Da vil vi kanskje kunne se universets begynnelse.

Og hva er dere forberedt på å se?

Da må vi kanskje forberede oss på å se Gud.

I uendelighetsperspektivet er Neil Armstrongs skritt så lite. Men i det menneskelige format er og blir det et kjempesprang så langt vi evner å se. Men som apostelen Paulus sa; vi ser stykkevis og delt.

Dristighet, kunnskap og teknologi er fortsatt i bevegelse og utvikling. Derfor handler månelandingen om de menneskeskapte muligheter.

For noen år siden møtte jeg teknologisjefen i en av Japans største bilprodusenter. Vi har altfor få Kennedyer som driver oss til nye månelandinger, sa han.

40 år etter at vi nådde Månen er det et tankekors at vi fortsatt har så store uløste problemer på Jorden. Helsevesenet i romfartsnasjonen USA er et eksempel.

Walter Cronkite

En journalistikkens mester, en uredd reporter, og tidenes første og mest kjente ankermann på TV, er død. Legenden Walter Cronkite har gått ut av tiden, 92 år gammel. Han rapporterte i trekvart århundre, og han omtales som USAs mest troverdige mann.

Det var han som satt ord og følelser på den dramatiske meldingen fra Dallas i Texas i 1963 om at president John F. Kennedy var skutt, og det var han som rapporterte fra Vietnam at veien til fred ikke ville bli diktert at seierherrer, men måtte søkes ved forhandlingsbordet. Han hadde sett kriger før; den andre verdenskrig og Koreakrigen.

President Barack Obama sier at Walter Cronkite var et ikon. Cronkite utøvet sin journalistikk under tolv presidenter. Han bidro til å forme dem og flere generasjoners amerikanske politikere. Ingen annen amerikansk journalist har hatt en sterkere posisjon. Han var og er et forbilde, med en standard for yrkesutøvelse som det er verd å strekke seg etter.

Fra 1962 til 1981 ledet han kveldsnyhetene for CBS News. Han fylte stolen som nyhetsoppleser og programleder på en måte som ga fjernsynets nyhetssendinger et nytt uttrykk og symbol; nyhetsanker. Han var den første bærer av tittelen.

Fra mandag til fredag sitter nyhetsankeret der, og så kommer helgevikaren. Da legenden satt der, måtte avløseren presentere nyhetskanalen og seg selv som; ”sitting in for Walter Cronkite”, og for hans ettermann på CBS News; ”sitting in for Dan Rather”. Dan Rather fikk en lengre tjenestetid som anker i CBS News enn sin forgjenger, men i motsetning til Cronkite måtte Rather gå etter å ha blitt tatt i fusk med kilder.

Da Walter Cronkite pensjonerte seg skrev han boken ”A reporters life”. Boken har den vakreste dedikasjon jeg noen gang har lest. I 65 år var Walter Cronkite gift med Betsy Maxwell Cronkite. De giftet seg i 1940. Hun døde i 2005. I forordet til ”A reporters life skriver” ankermannen, forfatteren og ektemannen:

"For the 22 million who where there Monday through Friday, and for Betsy, who has been there every night.”