Alle vi som er foreldre vil ha et felles referansepunkt i det øyeblikk da barnet tok sitt første skritt. For 40 år siden tok astronauten Neil Armstrong det første skritt på vegne av oss alle, ut i det store og ukjente univers. Han satte venstrefoten på Månens overflate med de berømte ord; et lite skritt for et menneske, men et stort sprang for menneskeheten. Månelandingen i juli 1969 representerer et tidsskille for menneskeheten, inngangen til en ny teknologiepoke, med betydning langt ut over romfarten. Armstrongs lille skritt er menneskenes absolutt største.
20. juli 1969 sto amerikanerne på Månen i Stillhetens hav. I ettertid har noen prøvd å fremstille månelandingen som en oppdiktet historie; et bedrag. Teorien er like meningsløs som historikeren Irwings benektelse av Holocaust.
Vi var på Månen. Amerikanerne var der på vegne av oss alle sammen. Betydningen av månelandingen som symbol og teknologikraft kan aldri undervurderes. Da russerne skjøt opp den første satellitten, Sputnik, i 1957, ble amerikanerne overrasket. Da russerne gjennomførte den første bemannede romferden med kosmonauten Yuri Gagarin 12. april 1961, fikk amerikanerne sjokk. 5. mai samme år gjennomførte riktignok amerikaneren Alan Shepard en tur til verdensrommet, men det ubehagelige faktum var at russerne ledet romkappløpet. 20 dager etter at Shepard-ferden slo president John F. Kennedy til i Kongressen: I løpet av dette tiåret må vi kunne sende mennesker til Månen og bringe dem trygt tilbake.
Gagarins budskap som første menneske i verdensrommet var at ”jeg ser ingen gud”. Det var dette som fikk Bjørgvins daværende domprost og senere biskop Per Lønning til å komme med karakteristikken: Det astronautet.
Amerikanerne ga imidlertid sitt romprogram en teologisk dimensjon i tillegg til den teknologiske. Mange amerikanere og deres venner rundt om i verden så på Armstrongs lille skritt som et skritt mot Gud, eller som president Nixon uttrykte det i 1969; himmelriket er kommet oss nærmere.
Amerikanerne var seks ganger på Månen. Ingen andre nasjoner har vært der. I dag brukes mesteparten av ressursene i rommet på de flernasjonale romstasjonene. Det finnes ingen rasjonelle grunner for å lande på Månen igjen. Nå er det Mars som lokker. Det er ingen gitt å vite hvor langt mennesket vil nå i universet, men uendeligheten fremstår som en klar begrensning. En bemannet ferd til og fra Mars antas å ta atten måneder.
Buzz Aldrin, som var sammen med Armstrong på Månen, sier at det blir færre og færre mennesker på jorden som levde i 1960, og som husker månelandingen. Vi som opplevde fjernsynsbildene i svart-hvitt og de skrapende stemmer fra verdensrommet vil aldri glemme øyeblikket: The Eagle has landed…
Nå vil 79 år gamle Aldrin at mennesket skal søke videre ut i universet. Han mener at turer til Mars uten retur må bli det neste.
Skal mennesket bosette seg på andre steder enn på Jorden? Det er et spørsmål som i neste omgang utløser et nytt: Finnes det liv og mennesker andre steder i universet?
Jeg har besøkt NASA i Houston mange ganger, senest for noen måneder siden. For mange år siden traff jeg noen av de som arbeidet med et romteleskop for å kunne se til universets ende.
Hva vil dere oppnå ved å se universets ende? spurte jeg.
Da vil vi kanskje kunne se universets begynnelse.
Og hva er dere forberedt på å se?
Da må vi kanskje forberede oss på å se Gud.
I uendelighetsperspektivet er Neil Armstrongs skritt så lite. Men i det menneskelige format er og blir det et kjempesprang så langt vi evner å se. Men som apostelen Paulus sa; vi ser stykkevis og delt.
Dristighet, kunnskap og teknologi er fortsatt i bevegelse og utvikling. Derfor handler månelandingen om de menneskeskapte muligheter.
For noen år siden møtte jeg teknologisjefen i en av Japans største bilprodusenter. Vi har altfor få Kennedyer som driver oss til nye månelandinger, sa han.
40 år etter at vi nådde Månen er det et tankekors at vi fortsatt har så store uløste problemer på Jorden. Helsevesenet i romfartsnasjonen USA er et eksempel.
20. juli 1969 sto amerikanerne på Månen i Stillhetens hav. I ettertid har noen prøvd å fremstille månelandingen som en oppdiktet historie; et bedrag. Teorien er like meningsløs som historikeren Irwings benektelse av Holocaust.
Vi var på Månen. Amerikanerne var der på vegne av oss alle sammen. Betydningen av månelandingen som symbol og teknologikraft kan aldri undervurderes. Da russerne skjøt opp den første satellitten, Sputnik, i 1957, ble amerikanerne overrasket. Da russerne gjennomførte den første bemannede romferden med kosmonauten Yuri Gagarin 12. april 1961, fikk amerikanerne sjokk. 5. mai samme år gjennomførte riktignok amerikaneren Alan Shepard en tur til verdensrommet, men det ubehagelige faktum var at russerne ledet romkappløpet. 20 dager etter at Shepard-ferden slo president John F. Kennedy til i Kongressen: I løpet av dette tiåret må vi kunne sende mennesker til Månen og bringe dem trygt tilbake.
Gagarins budskap som første menneske i verdensrommet var at ”jeg ser ingen gud”. Det var dette som fikk Bjørgvins daværende domprost og senere biskop Per Lønning til å komme med karakteristikken: Det astronautet.
Amerikanerne ga imidlertid sitt romprogram en teologisk dimensjon i tillegg til den teknologiske. Mange amerikanere og deres venner rundt om i verden så på Armstrongs lille skritt som et skritt mot Gud, eller som president Nixon uttrykte det i 1969; himmelriket er kommet oss nærmere.
Amerikanerne var seks ganger på Månen. Ingen andre nasjoner har vært der. I dag brukes mesteparten av ressursene i rommet på de flernasjonale romstasjonene. Det finnes ingen rasjonelle grunner for å lande på Månen igjen. Nå er det Mars som lokker. Det er ingen gitt å vite hvor langt mennesket vil nå i universet, men uendeligheten fremstår som en klar begrensning. En bemannet ferd til og fra Mars antas å ta atten måneder.
Buzz Aldrin, som var sammen med Armstrong på Månen, sier at det blir færre og færre mennesker på jorden som levde i 1960, og som husker månelandingen. Vi som opplevde fjernsynsbildene i svart-hvitt og de skrapende stemmer fra verdensrommet vil aldri glemme øyeblikket: The Eagle has landed…
Nå vil 79 år gamle Aldrin at mennesket skal søke videre ut i universet. Han mener at turer til Mars uten retur må bli det neste.
Skal mennesket bosette seg på andre steder enn på Jorden? Det er et spørsmål som i neste omgang utløser et nytt: Finnes det liv og mennesker andre steder i universet?
Jeg har besøkt NASA i Houston mange ganger, senest for noen måneder siden. For mange år siden traff jeg noen av de som arbeidet med et romteleskop for å kunne se til universets ende.
Hva vil dere oppnå ved å se universets ende? spurte jeg.
Da vil vi kanskje kunne se universets begynnelse.
Og hva er dere forberedt på å se?
Da må vi kanskje forberede oss på å se Gud.
I uendelighetsperspektivet er Neil Armstrongs skritt så lite. Men i det menneskelige format er og blir det et kjempesprang så langt vi evner å se. Men som apostelen Paulus sa; vi ser stykkevis og delt.
Dristighet, kunnskap og teknologi er fortsatt i bevegelse og utvikling. Derfor handler månelandingen om de menneskeskapte muligheter.
For noen år siden møtte jeg teknologisjefen i en av Japans største bilprodusenter. Vi har altfor få Kennedyer som driver oss til nye månelandinger, sa han.
40 år etter at vi nådde Månen er det et tankekors at vi fortsatt har så store uløste problemer på Jorden. Helsevesenet i romfartsnasjonen USA er et eksempel.
