Finnes det vikinger i Norge? Mannen som klipper håret mitt i et stort kjøpesenter på en undergrunnsstasjon i Sydney i Australia spør. Jeg befinner med både Down Under og under gateplan. Det er tidlig mandag morgen. Millionbyen er travel, men prisen for hårklipp er akseptabel: 10 dollar for håret, 2 dollar for trimming av buskete øyebryn. Det blir drøye 60 kroner til sammen, mer enn 300 kroner billigere enn hjemme i Stavanger.
Jeg finner frem mine australske penger; dollarsedler med et lite gjennomsiktig felt nede i hjørnet. Fine og slitesterke sedler. Har du norske penger med deg? spør mannen med saksen videre. Han har aldri vært i Norge og langt mindre sett en norsk pengeseddel. Men så er heller ikke den norske kronen en verdensvaluta, bortsett fra at den er sterk. 5,22 betaler jeg for den australske dollaren. Norske penger har jeg ikke i lommeboken. Jeg har plastkort. Det er uinteressant, for de ser like ut kloden over; Visa og MasterCard.
Det føles langt vekke hjemmefra å være Down Under. Flyreisen fra Stavanger tok 24 timer. Og frem og tilbake er fortsatt like langt. Men det er hyggelig å være her for å besøke min datter Therese, som studerer i Sydney.
Det går mot sommer her nå. Gradestokken stiger. Det varsles om temperaturer godt over 30 grader. Sommeren er på vei Down Under.
Her lever norske studenter et godt liv, som i alle fall i matveien blir enda bedre med en far på besøk fra Norge.
Vi har spist noen gode måltider sammen; Therese og jeg og hennes venninner Helene og Anna. Søndag kveld spiste vi middag i Sydney Tower, 250 meter over bakken. En klar novemberkveld med et fantastisk rundstue fra restauranten, som spinner rundt tårnets akse, og som dermed gir oss Sydney og omland i 360 grader. Tårnets topp er 305 meter over bakken. Dette er det nest høyeste tårnet på den sørlige halvkule, bare slått med 23 meter av tårnet i Auckland på New Zealand, som rager 328 meter over bakken.
Når maten og vinen i tillegg er velsmakende, er det bare en opptur å snurre rundt en kvart kilometer oppe i luften, og se ned på flyene som går ned for landing på Sydneys internasjonale flyplass.
Jeg finner frem mine australske penger; dollarsedler med et lite gjennomsiktig felt nede i hjørnet. Fine og slitesterke sedler. Har du norske penger med deg? spør mannen med saksen videre. Han har aldri vært i Norge og langt mindre sett en norsk pengeseddel. Men så er heller ikke den norske kronen en verdensvaluta, bortsett fra at den er sterk. 5,22 betaler jeg for den australske dollaren. Norske penger har jeg ikke i lommeboken. Jeg har plastkort. Det er uinteressant, for de ser like ut kloden over; Visa og MasterCard.
Det føles langt vekke hjemmefra å være Down Under. Flyreisen fra Stavanger tok 24 timer. Og frem og tilbake er fortsatt like langt. Men det er hyggelig å være her for å besøke min datter Therese, som studerer i Sydney.
Det går mot sommer her nå. Gradestokken stiger. Det varsles om temperaturer godt over 30 grader. Sommeren er på vei Down Under.
Her lever norske studenter et godt liv, som i alle fall i matveien blir enda bedre med en far på besøk fra Norge.
Vi har spist noen gode måltider sammen; Therese og jeg og hennes venninner Helene og Anna. Søndag kveld spiste vi middag i Sydney Tower, 250 meter over bakken. En klar novemberkveld med et fantastisk rundstue fra restauranten, som spinner rundt tårnets akse, og som dermed gir oss Sydney og omland i 360 grader. Tårnets topp er 305 meter over bakken. Dette er det nest høyeste tårnet på den sørlige halvkule, bare slått med 23 meter av tårnet i Auckland på New Zealand, som rager 328 meter over bakken.
Når maten og vinen i tillegg er velsmakende, er det bare en opptur å snurre rundt en kvart kilometer oppe i luften, og se ned på flyene som går ned for landing på Sydneys internasjonale flyplass.
