Hijab-brannen

Kvinnen som utløste den store norske vinterstormen om hijab jobbet selv som uniformert ansatt i Securitas uten religiøst hodeplagg. Så ble hun mer religiøs og ønsket å søke seg til politiet, og bære hijab som en del av uniformen.

Det er helt greit å komme til en sterkere religiøs overbevisning uansett hvilken religion man bekjenner seg til. Folk som får en sterkere overbevisning blir imidlertid ikke alltid bare bedre troende, men de står og i fare for å bli mer ekstreme og fanatiske i utøvelsen av sin tro.

Et lite stykke tøy med stor religiøs og symbolsk kraft har satt det politiske Norge på hodet.

Det enkleste å forholde seg til må jo være en ensartet politiuniform. Der blir hijab eller andre religiøse hodeplagg ikke en del av bekledningen. Men så viser det seg at dette blir forferdelig vanskelig, og det blir ikke lettere når en muslimsk kvinne bruker Kvinnedagen til å brenne sin hijab, midt på Youngstorget, symbolet for kampen mot undertrykkelse.

Deler av den debatten vi fører om det lille tøystykket er farlig. Jeg leste en kommentar fra en kvinne på Facebook som uttrykte beundring for kvinnen i Oslo som brente sin hijab. Begrunnelsen var at det er en demokratisk rett. Kvinnen tilslørte ikke sine sympatier for Israel.

Jeg spør meg selv: Er det greit å brenne symboler i demokratiets navn? Jeg nevner kandidatene i fleng: Israelernes hodeplagg, Israels flagg, det palestinske flagget, det amerikanske flagget, det nord-koreanske flagget, det norske flagget, Koranen og Bibelen.

Mitt svar er veldig enkelt. Det står i Paulus første brev til menigheten i Korint, i det sjette kapittel og det tolvte vers:

”Jeg har lov til alt, men ikke alt gangner”.