Olje og veier

”På grunn av oljen har vi i mindre grad enn andre sett behov for å oppgradere infrastrukturen”, sier samferdselsminister Liv Signe Navarsete selvkritisk, og lover samtidig at regjeringen skal satse mye mer på veier og samferdsel.

Det er ikke lett å bli klok på Navarsetes resonnement når hun medgir at Norge har sakket akterut i forhold til andre land når det gjelder satsing i samferdselssektoren.

Hvordan er det mulig for en politiker å mene dette i et land som i Kirkens språkdrakt må kunne sies å ”flyte av melk og honning”, eller som Kirken nå misliker ”flyter av olje og penger”?

Samtidig med statsrådens bekjennelser kommer meldingen om at E39, som begynner i Ålborg og slutter i Ålesund, er delt på midten av en enorm steinblokk som har rast ut av fjellsiden i overgangen mellom Hordaland og Sogn og Fjordane. Steinblokken lar seg naturligvis fjerne, og i mellomtiden må bilistene ta belastningene med kronglete omkjøringer, og så åpnes E39 igjen. Men er det godt nok? Selvfølgelig ikke. For samtidig med at steinblokken kom dundrende ned og sperret Europaveien som knytter forbindelsen fra Ålborg til Ålesund, kom det en sjekk på 155 milliarder kroner fra Petoro til Finansdepartementet. Det er overskuddet fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i 2008. En ny solid klatt oljepenger settes inn i det som med uforskammet villedning kalles Statens Pensjonsfond Utland II. Det er for alle praktiske formål en norsk utgave av Onkel Skrues pengebinge, og den er fylt med oljepenger. Det har bare teoretisk verdi å diskutere om pengeflommen er en Guds gave eller en Djevelens forbannelse, skjønt noe skal man jo ha å drive med i et land som flyter over av penger.

Og da vil folk som aldri har vært blåruss naturligvis spørre: Hva er galt med oljepenger? Hvorfor skal de ikke kunne brukes til å bygge veier og styrke samferdselssektoren?

Jeg velger å oppfatte statsråd Navarsete – en flink og sjarmerende kvinne – slik at oljevirksomheten har skapt så mye sysselsetting at det ikke har vært behov for mer eller kapasitet å sette inn i andre sektorer. I nedgangstider kan man tenke annerledes. I et marked med avtagende etterspørsel etter arbeidskraft, vil lønns- og prismekanismene kunne virke slik at man kan stimulere innenlandsk aktivitet ved å bygge veier, broer og tunneler med noe mindre fare for inflasjon.

Oljefondet har virket etter sin hensikt og disiplinert politikerne til å spare. Det har dempet inflasjon, skapt stor statsfinansiell handlefrihet og satt oljeformuen inn i et flergenerasjonsperspektiv.

Nå kan vi tillate oss å overveie følgende tanke: Skal hele petroleumsformuen konverteres til finansformue, eller skal vi tillate oss å konvertere en del av petroleumsformuen til infrastruktur, for eksempel i samferdselssektoren?

Det er valgår, og det er tydelig at regjeringen nå vil gjøre det siste.

Det vil være fornuftig i et land med til dels sterke innslag av motstand både mot olje og veier.