Jeg følger med i debatten om å heve grensen for abort fra 12. til 18. uke, og åpenheten for å fjerne de foster vi ikke liker. Grensene kan være vanskelig å definere, valgene kan være enda vanskeligere å treffe. Jeg kan bare tale av egen erfaring, som far til Martin, født en fin sommerkveld i 1995, med Downs Syndrom og en kritisk hjertefeil.
Jeg er far til fem. Ville jeg være far til en mindre? Aldri i livet.
Da Martin ble født, ringte en irakisk venn, og sa: Du vil oppleve at livets mørke dager blir mørkene, men du vil også merke at livets lyse dager blir lysere. Han talte av erfaring, som far til en multi-funksjonshemmet sønn, og han hadde rett.
Martin er et definitivt lyspunkt. Dessuten er han et medisinsk mirakel. Hans defekte hjerte ble reparert på Rikshospitalet da han var fire måneder gammel. Hull ble tettet og nye vegger ble bygget med goretex inni det knøttsmå barnehjertet. Og hjertet fungerer til tusen. Et og annet feilslag, javel, men Martin sykler glatt 35 kilometer og svømmer over og under vann. Han leser og skriver på sin enkle måte, gleder seg til lørdagsfrokost ved nystekte rundstykker og bløtkokt egg, og til tirsdagskveldene på ungdomsklubben Friskus. Han elsker Emil i Lønneberget, slår de fleste i spill på Playstation, og imiterer Hovmesteren og Grevinnen fra lille julaftens fjernsyn, raper høyt, trykker seg til brystet og sier: I kill that cat.
Hvorfor skulle ikke Martin få livets muligheter, på sine premisser?
Han er et lyspunkt i familien; en Down-gutt med stor oppside.
Jeg er far til fem. Ville jeg være far til en mindre? Aldri i livet.
Da Martin ble født, ringte en irakisk venn, og sa: Du vil oppleve at livets mørke dager blir mørkene, men du vil også merke at livets lyse dager blir lysere. Han talte av erfaring, som far til en multi-funksjonshemmet sønn, og han hadde rett.
Martin er et definitivt lyspunkt. Dessuten er han et medisinsk mirakel. Hans defekte hjerte ble reparert på Rikshospitalet da han var fire måneder gammel. Hull ble tettet og nye vegger ble bygget med goretex inni det knøttsmå barnehjertet. Og hjertet fungerer til tusen. Et og annet feilslag, javel, men Martin sykler glatt 35 kilometer og svømmer over og under vann. Han leser og skriver på sin enkle måte, gleder seg til lørdagsfrokost ved nystekte rundstykker og bløtkokt egg, og til tirsdagskveldene på ungdomsklubben Friskus. Han elsker Emil i Lønneberget, slår de fleste i spill på Playstation, og imiterer Hovmesteren og Grevinnen fra lille julaftens fjernsyn, raper høyt, trykker seg til brystet og sier: I kill that cat.
Hvorfor skulle ikke Martin få livets muligheter, på sine premisser?
Han er et lyspunkt i familien; en Down-gutt med stor oppside.
