Følg sporene

For meg er dette en ny og spennende måte å kommunisere på. Det har vært en lang reise fra blad, til bok, til blogg. Jeg begynte som journalistlærling i Dagbladet Dagen hos sjefredaktør Arthur Berg i 1968. Det var en spesiell, men god skole. I kontrakten for journalistlærlinger sto det at "journalisten skal lære seg daglig stell av sin skrivemaskin, herunder skifte av fargebånd". Da den manuelle skrivemaskinen ble skiftet ut med den elektriske, trodde vi unge journalister at teknologiens yttergrense var nådd, for ikke å snakke om den dagen da vi fikk en IBM kulehodemaskin med rettetast. Å kunne rette et feilslag på maskinen, var som å lande på månen.

Avisen ga en daglig mulighet til ytring. Årene i Bergens Tidende under sjefredaktør Kjartan Rødland, som lederkommentator, ga mer mest av alle de årene jeg tilbrakte i pressen. Så fulgte den lange perioden i Statoil. I min frie stilling der fikk jeg anledning til å skrive flere bøker. Boken var for meg et spennende medium i den forstand at den ga anledning til utdyping i forhold til den overfladiskhet som etterhvert grep om seg i avisredaksjonene i tabloidiseringens skole.

Nå har jeg havnet på blogg og Facebook. Der ligger nye muligheter for oss som aldri blir lei av å skrive og mene.

Læremestrene og forbildene er yngre enn oss. Da min datter Therese dro til den franske delen av Canada som AFS-student i august 2006, var hun på blogg bare få timer etter at hun hadde sjekket inn hos sin vertsfamilie. Foreldre, familie og venner kunne følge Therese i tekst og bilder gjennom hele det fantastiske året i Canada. Den som reiser har alltid sendt brev hjem. Nå er brevet elektronisk, på sms, e-mail, Facebook og blogg. Kontrasten er et Amerika-brev fra 1954, som min far fikk fra en barndomskamerat som dro over havet. Brevet er skrevet på tynne ark, luftpost, med sirlig skrift og fyllepenn. Blekket har trukket gjennom arkene. For meg er brevet et klenodium. Det er også den gamle reiseskrivemaskinen, som i mange år fulgte meg til mange land, og som nå nyter pensjonisttilværelsen bak en bokhylle i kjelleren. Jeg kommer aldri til å kaste verken Amerika-brevet eller reiseskrivemaskinen. Av og til tar jeg faktisk maskinen frem, bare for å høre lyden av typearmene. Det er lyden av det 20. århundre. Bloggen er bildet av det 21. århundre.

Til dere som leser min nyetablerte blogg, vil jeg si: Følg sporene. Her kommer det til å komme mange ytringer i spennet fra geologi, til teologi, økonomi og god gammellags hverdagsfilosofi.

Velkommen til å følge Bjørnespor...