Med krisekurs mot fremtiden

"Fremtiden er ikke avlyst", sier toppsjefen BP, Tony Hayward. Det er en uttalt selvfølgelighet til rett tid. Der den økonomiske krisen har rammet hardest, er det mange som er grepet av panikk. Vi må være forberedt på at krisen kommer til å merkes hardere også hos oss. Stigende arbeidsledighet vil være en av de viktigste indikatorene på at mange års ellevill oppgang snur til nedgang. Noen sier at det kan bli like ille som i mellomkrigsårene. Krisen denne gangen kommer likevel til å bli annerledes, blant annet fordi vi har utviklet et samfunn med et helt annet sosialt støtteapparat enn for 70-80 år siden. Men vi kommer til å bli stilt på prøve med hensyn til å gi begrepet solidaritet et menneskelig innhold og ansikt.

Sentralbanksjef Svein Gjedrem har holdt sin årstale. Bare avbrutt av langsomme og velkoordinerte håndbevegelser, hver gang han grep etter vannglasset, ga han en glitrende analyse av den situasjonen verden befinner seg i. Vannet understreket edrueligheten i sentralbanksjefens budskap. Meieribestyrerens sønn fra Finnøy i Ryfylke har god bakkekontakt. Han har gått i en god skole i Finansdepartementet, der de ikke innkaller til fest i utrengsmål.

Sentralbanksjefen hadde et poeng som også er en påminnelse av en annen selvfølgelighet: Når rentenivået går mot null, har ikke sentralbanken flere virkemidler til å stimulere økonomien. Styringsrenten i Norge er nå 2,5, svenskene har senket styringsrenten til 1 prosent og i USA er styringsrenten i området null. Og USA låner penger som aldri før. Det er mye som har svekket amerikansk økonomi; store handelsunderskudd ikke minst som følge av økt oljeimport og oljepris og store oversjøiske kriger i Afghanistan og Irak. Mange land låner nå per definisjon langt over evne. Den som låner seg til fant vil fortsatt ha gjeld.

Men "fremtiden er ikke avlyst". Verden skal gjennom en hestekur, gjennom en lang tunnel, men det kommer å være lys i enden.

Det må være vesentlig mer behagelig å være sentralbanksjef i Norge enn på Island, i USA og i Storbritannia. Finansdistriktet i London - City - kalles nå et Reykjarvik ved Themsen.

Det norske rentenivået er historisk lavt. Sentralbanksjefen anbefaler folk å binde renten. Bankenes tilbud er gode. De fleste regner med at renten skal opp igjen ganske mye. Men foreløpig er det rentefest, men ikke uten en bitter ettersmak, for det eksepsjonelle rentefallet forteller om en økonomi i totalt ulage. Noe av det mest bemerkelsesverdige er å lytte til alle de som er overrasket over at fallet kom så raskt og at det ble så dypt. Vi sa at ingen trær kunne vokse inn i himmelen, men vi trodde mindre og mindre på utsagnet, inntil de største trærene i skogen begynte svaie og falle.

Det finnes sannsynligvis ingen universalrente som er tilpasset nærinslivets behov, boligkjøpernes behov og lystshoppernes behov. Men hvis man tror at nullrente gir forbrukerne gullkort til paradis, finnes det ris bak speilet for å dempe kjøpekraften; økt skatt på bolig, økt formueskatt og økt inntektsskatt. Balansen blir vanskelig å finne i samfunn som er basert på at arbeidsplasser gir etterspørsel og etterspørsel gir arbeidsplasser.

Da det nyrike Olje-Norge hastet mot lånefinansiert juleglede i 1973, skrev Odd Børretzen sin berømte Handelsstandskantate. Den har fått plass i Aschehougs store norgeshistorie, i det tolvte og siste bindet, som tankevekkende nok ved utgivelsen i 1998 ble kalt "Overflod og fremtidsfrykt 1970 -" Børretzens kantate avsluttes slik:

De kan veksle i kassen
i kassen
i kassen
takk skal De ha
halleluja.

Siden kantaten ble utfremført i Sandvika kino i Bærum, er det norske forbruket mangedoblet, og Norge er blitt et av verdens rikeste land.

I advent 2008 lød en annen kantate, med rødgrønn klangbunn: Løp og kjøp, det er jul og fremtiden er ikke avlyst. Avsenderne var statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen.

Som oljenasjon merker vi dramatikken i et prisfall fra nærmere 150 og ned mot 40 dollar per fat. Men hvem er det som har fortalt oss at 40 dollar er en lav oljepris? Det var da oljeprisene nærmet seg 150 dollar det klikket for oss. Vi så frem og ikke tilbake, mente at kostnader ikke spilte så stor rolle, for oljepengene fløt, og Statens pensjonsfond utland (oljefondet) om få år ville bli fylt med 10 000 milliarder kroner.

Nå går veksten i oljefondet langsommere, men det vokser fortsatt, kanskje så mye som med 300 milliarder kroner i kriseåret 2009. Da nærmer fondet seg 3 000 milliarder kroner. Norge er blant verdens heldige unntak med et slikt finansielt grunnlag. Når den norske regjeringen legger 100 nye milliarder kroner på bordet for å bekjempe den økonomiske krisen, kan pengene hentes fra egen pengebinge. Andre land må låne pengene.

Med dagens oljepris må Norge finne seg i at inntektene blir mindre. Det er til å leve med, selv om svenske økonomiprofessorer mener vi steller oss ille fordi vi ikke skrur igjen oljekranene og venter til prisen er gått opp igjen. Det finnes mange land i verden som har glede av dagens oljepris. Hva slags solidaritet ville det være å si nei til salg av norsk olje på dagens betingelser? Svenskene burde ha nok med problemene i Volvo og Saab før de begynner å lære andre nasjonaløkonomi.

Ut av krisen vil det komme mye nytt; en restrukturert finansnæring, en ny oljeindustri, ny energi, en ny bilindustri, en ny flyindustri og en restrukturert offentlig sektor. Den globale økonomien, som har et overnasjonalt format, påkaller korreksjon. Med statsfinansierte krisepakker i de fleste land, ser vi potensialet til et pendelslag fra uansvarlige frie markedskrefter til mer statskapitalisme.